Det har mange ganger vært bråk om norsk landbrukspolitikk.

En av de største konfliktene kom i 2012. Da valgte bøndene å bryte forhandlingene om jordbruksavtalen uten at de egentlig hadde kommet i gang. Avstanden mellom krav og tilbud var for stor.

Det unike i 2012 var at skuffelsen var enorm på begge sider av forhandlingsbordet. Daværende landbruksminister Lars Peder Brekk, senterpartist fra landbruksfylket Nord-Trøndelag og representant for en rødgrønn regjering som hadde styrt i SJU år, så neppe for seg en slik reaksjon fra næringen han genuint forsøkte å legge til rette for. Tilbudet, 900 millioner kroner i 2012-penger, var høyt. Men kravet var himmelhøyt: 2,2 milliarder.

  • Trønderdebatt analyserer den nye regjeringserklæringen, side for side. Hver dag fremover vil kommentatorer fra Trønderdebatt og våre samarbeidsaviser skrive sine betraktninger med utgangspunkt i et nytt kapittel av Hurdalsplattformen. I dag ser vi på kapittel tre: Landbruk.
  • Hurdalsplattformen kan leses her.

Dette representerer en dynamikk kjent fra de fleste forhandlingssituasjoner, nemlig at forventninger er totalt dominerende både før og etter prosessen.

Etter 2012-oppgjøret ble Brekk byttet ut - med Trygve Slagsvold Vedum. Han fikk ett år på seg, og inngikk en avtale verdt 1,3 mrd. Så tapte regjeringen valget. De fire neste årene var statens tilbud på 150, 90, 90 og 410 millioner kroner. To av disse endte med brudd - og mange så vel langt etter nivået Brekk hadde ligget på.

Nå er Senterpartiet igjen i Landbruksdepartementet. Sammen med Ap har de lagt fram en regjeringserklæring som utvilsomt vil leses som ambisiøs for bøndene. Landbruk er tredje kapittel i plattformen, i seg selv et signal.

Det står mye i kapittelet om landbruk - om riktig tallgrunnlag, tilskuddstak som kan hjelpe småbønder, og mer investeringspenger. Det er også stort potensial for både reelle og symbolske seiere - om beredskapslager av korn eller styrking av landbruksforskningen.

Men to spørsmål vil være mer avgjørende enn noen andre for om regjeringen lykkes på landbruksfeltet.

Det første er bondens inntekt. Landbruksminister Sandra Borch kan først som sist trykke opp et stort banner på kontoret sitt, hvor dette sitatet fra plattformen står med stor font: «Legge fram en forpliktende og tidfestet plan for å tette inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet». Setningen er svært konkret - og bygger opp forventningene til et høyt nivå. Nå vil alt handle om å innfri.

Den rødgrønne regjeringens stortingsmelding om landbrukspolitikk ble ikke det taktskiftet mange håpet på. Det er nok en god stund siden en politisk formulering skapte så store forventninger som den Støre og Vedum presenterte i Hurdalsplattformen.

Det betyr stort potensial - og enorm fallhøyde.

Bøndene vil trolig ikke akseptere noe som helst annet enn at inntektsgapet fullt ut tettes i løpet av stortingsperioden. Og allerede ved første korsvei, vårens jordbruksoppgjør, må Borch legge fram politikk som blir oppfattet å være god nok. Hvis ikke kan samarbeidsklimaet i sektoren være i fare allerede neste vår.

Den andre hovedsaken regjeringen er nødt til å levere på, er klimaomstillingen i landbruket. Her er det mange fine formuleringer, om «å redusere «klimaavtrykk», om at landbruk over hele landet er god klimapolitikk, og om bærekraft. Erklæringen har imidlertid få detaljer om hvordan landbruket skal omstilles - og ikke minst hvem som skal betale.

Trolig blir en av hovedoppgavene til Borch å stå imot press fra andre, både politisk og i klimalobbyen, om at landbruket skal gjøre mer for klimaet. Dette er i beste fall oppholdende strid - for ingen kan være i tvil om at utslipp fra dieseltraktorer, fisende kyr og transport i næringskjeden vil måtte kuttes. Derfor kan det være at regjeringen heller bør gå foran - og lage gode ordninger som gir landbruket en lederrolle heller enn en følgerrolle i klimaomstillingen. Det er tross at bøndene som er nærmest på naturen vi ønsker å ta vare på.