La det være klart: Å investere betydelige beløp i et sterkt NTNU er en styrke for hele Trøndelag. Samfunnet, næringslivet og industrien er alle avhengige av at vi har ledende institusjoner i vår landsdel.

Det er likevel ikke udelt negativt for NTNU – eller for Trøndelag – at forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) nå varsler en kritisk tenkepause med hensyn til kostnadene ved campusprosjektet i Trondheim. Mye har forandret seg radikalt på kort tid. Mangelen på innsatsfaktorer verden over, en inflasjon som truer, og faren for kraftig renteøkning, tilsier at staten har et spesielt ansvar for å vise tilbakeholdenhet i tidene som kommer. Staten er en stor etterspørrer, og dersom den er uforsiktig kan den alene være en alvorlig prisdriver som påvirker hele økonomien.

Derfor er det både forståelig og riktig av regjeringen å varsle en langt mer kritisk tilnærming til pengebruken i statlige investeringer fremover. Og dersom milliarder bindes opp i høy kvadratmeterpris, er dette penger som også kunne vært investert på annet vis.

At mye av bygningsmassen til NTNU har et skrikende behov for oppgradering, er åpenbart. I Stortingets spørretime denne uken avviste Borten Moe – blant annet etter utfordring fra Høyres Mari Holm Lønseth – at de drøyt elleve milliarder kronene som er satt som ramme for campusprosjektet er sikre mot kostnadssprekk, selv om det er en såkalt «build to cost»-ramme. Prinsippet ved «build to cost» er at overskridelser i prosjektet må dekkes inn med kutt andre steder i samme prosjekt. Ved første øyekast kan det derfor se ut som om forrige regjering kunne garantere at budsjettene overholdes ved bygging av ny NTNU-campus.

Men som Borten Moe påpekte i spørretimen, er jo formålet med campusprosjektet å samlokalisere Dragvoll og Gløshaugen. Dersom overskridelser fører til at en ikke greier å oppnå full samlokalisering, sitter igjen med et stort problem (og ekstrakostnad) uansett hva slags begrep en bruker. Med bakgrunn i det offentliges historikk med store overskridelser i byggeprosjekter er det forståelig at Borten Moe både vil sikre seg mot en slik situasjon, og at han ønsker en ny gjennomgang av hele prosjektet før spadene settes i jorda.

Uansett hvordan en ser på det er det jo ikke Kunnskapsdepartementets ansvar å sørge for byutviklingsprosjekter. Pengene som brukes på campusprosjektet må ha hele samfunnets behov for fremragende forsknings- og utdanningsinstitusjoner som formål, og ingenting annet. Derfor er det interessant å observere at Borten Moes campus-brems så langt ikke har ført til kraftigere protester enn vi har kunnet se så langt.

Dét kan også være uttrykk for en trøndersk edruelighet som vi også må kunne forvente av andre fremover. NTNU vil ikke akkurat være alene om å måtte gjennomgå store og kostbare prosjekter på ny i tiden som kommer. Så når Borten Moe uttaler at han opplever både NTNU og Statsbygg som konstruktive og løsningsorienterte, forplikter det også ham selv. Det vil vekke lite forståelse dersom en løsningsorientert holdning i Trøndelag medfører store kutt i viktige prosjekter, mens sterkere protester andre steder fører til at andre prestisjefylte byggeprosjekter blir skjermet.