Gå til sidens hovedinnhold

Budsjettforslaget for Trondheim sier at barna våre ikke er viktige nok. Samtidig skal det brukes 677 millioner på hoppbakke og skianlegg i Granåsen

Budsjettforslaget for Trondheim sier at barna våre ikke er viktige nok. De sårbare barna er det ikke så farlig med. Og lærerne, og andre ansatte i skolen, skal fortsette å jobbe dugnad.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kjære foreldre!

Jeg synes det er urovekkende å lese sak på sak i avisa for tiden, fra både rektorer, tillitsvalgte, og Utdanningsforbundet, om at det er mangel på voksne i Trondheimsskolen. Stor mangel. Jeg blir enda mer rystet over budsjettforslaget som er lagt frem for de neste fire årene, som inneholder store kutt i en allerede underbemannet skole. Dette inkluderer blant annet et kutt på til sammen 29,5 millioner over fire år, som forklares med «fleksibel bruk av lærernormen».

Samtidig skal det brukes 677 millioner på hoppbakke og skianlegg i Granåsen.

Dette er skremmende lesning, men det som skremmer meg enda mer er mangelen på reaksjoner fra foreldre. Det er ingen foreldre som roper «hallo, hva er det dere holder på med?!».

Kanskje er det noe i det Kristin Clemet sier? At vi mangler et politisk engasjement i Trondheim. Jeg skal innrømme det selv, jeg har følt meg maktesløs, og ikke visst hvordan jeg kunne utgjøre en forskjell. Men jeg kan ikke lenger sitte stille i båten. Dette handler om fremtiden vår. Det handler om hverdagen til barna våre.

Jeg har selv jobbet som lærer i barneskolen, og har sett hvordan lærere jobber seg ihjel for å kunne gi våre håpefulle den beste dannelsen og skolegangen de kan, under svært krevende forhold. Jeg har sett barn som ikke får den hjelpa, trøsten, og mestringsfølelsen de trenger, fordi det ikke er nok hender og øyne til å hjelpe, trøste og støtte.

For det er mye barna våre trenger de voksne til. I tillegg til undervisning, skal de dekke spes. ped-behov, sjekking av insulinnivå, hindring av slåsskamper og støtte utagerende elever, hjelpe med oppgaver, brette over votter, hjelpe de som har hatt uhell og så videre.

Jeg ønsker å vite at eldstejenta mi, som er andreklassing, får den støtten, hjelpa og omsorgen hun fortjener. At hun har gode arbeidsforhold, og opplever å bli sett.

Dette handler altså om penger. Og prioritering. Budsjettforslaget for Trondheim sier at barna våre ikke er viktige nok. De sårbare barna er det ikke så farlig med. Og lærerne, og andre ansatte i skolen, skal fortsette å jobbe dugnad.

For meg er dette uforståelig. Barna bør prioriteres! De burde fått den beste dannelsen og oppvekstsvilkårene vi kan gi dem. Slik at de kan bli oppegående, sterke og varme voksne, som kan bidra i samfunnet. Og selv uten økonomiutdanning, mener jeg det er investering i fremtiden. Pengene som brukes på barna våre nå, vil vi få igjen - med renter.

Min stemme er kanskje en dråpe i havet, men jeg kan ikke lenger sitte å se på. Her må politikere på banen, dette budsjettet kan virkelig ikke bli vedtatt! Kanskje min stemme kan påvirke andre til å reagere. Barna våre trenger oss!

Les også

Hva er det med Trondheim?

Kommentarer til denne saken