Debatten om hva et universitet er og skal være i framtiden er interessant og spennende. Akademisk og institusjonell frihet, immaterielle rettigheter, ytringsfrihet, forskning og undervisning for en bedre verden og faglig forankret kunnskap til nye generasjoner er viktige områder som bør oppta alle. Forskerforbundet er i aller høyeste grad engasjert i disse diskusjonene, men er som de fleste frustrerte over at de viktige og gode diskusjonene drukner i ulike kortsiktige initiativ og satsinger, at høyere utdanning har blitt en kasteball og salderingspost i et politisk landskap som tenker i fireårsperioder og usikkerhet om noe så fundamentalt basalt som kontorbygninger.

Universitetet er intet elfenbeinstårn, og har ikke vært det på lenge, men vi trenger like fullt gode, funksjonelle bygg som kan bidra til at jobben kan gjøres på en god måte.

Søndag (sic) 27. mars smalt nyheten om at forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (SP) er lei av sløsing med penger i offentlige byggeprosjekter, eller i det minste de som gjennomføres innenfor utdanningssektoren. Etter å ha gått høyt ut med lovnader om tillitsreform som skal bygges nedenfra, hovedsakelig for å bidra til institusjonenes autonomi, var det tydeligvis nødvendig å svinge pisken.

Og det første harde tiltaket fra ministeren er å varsler at campusutviklingsprosjektet ved Norges største universitet NTNU må bli ” ... mange milliarder» billigere enn dagens anslag. Det Borten Moe synes å glemme er at det allerede er gjennomført kutt i den opprinnelige tildelingen, noe flere, inkludert Forskerforbundet, reagerte sterkt på. Hva tenker egentlig ministeren skal skje med NTNU som institusjon og med arbeidsmiljøet når man hovedsakelig må reallokere midler til campusutvikling og påfølgende interne krangler om finansiering?

Det er uakseptabelt at NTNU må ta all risiko i campusutviklingsprosessen og potensielt sitter med både uegnede bygg og en stor ekstra regning til slutt. Staten benytter Statsbygg i større utbyggingsprosjekter, til tross for en mildt sagt uheldig tradisjon på utbygging ved høyere utdanningsinstitusjoner (UH). Ikke bare viser Statsbygg inadekvate evner til å forstå behov UH-sektoren har, men de viser også at de ikke evner å holde seg innenfor budsjett, noe som sannsynligvis bekymrer statsråd Moe. En bekymring som Forskerforbundet ved NTNU deler.

Problemet er imidlertid at NTNU sitter med en byggherre – Statsbygg – som ikke evner å levere bygninger til en rimelig pris og en minister Ola Borten Moe som kutter prosjektet til et minimumsnivå. Dette er uforsvarlig for fagmiljøene og kjernevirksomheten. NTNU må nå være tydelige på at det er umulig å skvise inn Dragvoll-miljøer på Gløshaugen med færre kvadratmeter enn det som er presentert i prosjektet.

Hvor mye hver kvadratmeter koster er et problem som Statsbygg må løse. Ytterligere kutt i antall kvadratmeter betyr at kjernevirksomheten vil bli skadelidende og det vil skape problem for kvaliteten i utdanningen og forskningen ved landets største universitet. De potensielle kostnadene dette vil medføre for NTNU i overskuelig fremtid vil være enorme og mye høyere enn det som vil spares i byggene.

Utfordringen er at disse kostnadene ikke er like synlige og ofte bæres av ansatte og studenter. I første omgang vil det være mennesker som studerer og forsker ved NTNU som skal betale prisen for lite funksjonelle bygg, men etter hvert vil dette få betydelige konsekvenser for Trondheim som kunnskapsby, samt samfunnet som helhet, når Norges største universitet ikke kan bidra i den grad vi ønsker til utdanning, utvikling og forskning på grunn av at man ikke har forsvarlige arbeids- og læringsmiljøer.

Det oppleves at man ønsker å gjennomføre prosjektet for enhver pris, delvis for at man har holdt på så lenge allerede og delvis for at man er urolig for at man ellers ikke får noe i det hele tatt. At når man først sier «nei, det er faktisk ikke mulig å kutte ytterligere i prosjektet» stiller man lengst bak i køen og må bære kostnaden for renovering av Dragvoll og bygg på Gløshaugen selv.

Dette gjør det umulig å spørre hva vi egentlig trenger for å utvikle NTNU videre, fordi det er skapt en absurd avhengighet der vi må spørre hvordan et nedskalert campusprosjekt fortsatt kan levere på mål som en gang var satt for et mye større prosjekt.

I NTNU sin utviklingsavtale med Kunnskapsdepartementet står det: «Gjennom en kunnskapsbasert campusutvikling med følgeforskning, testing, evaluering og anvendt kompetanse fra forsknings- og kunnskapsfront på NTNU, kan prosjektet NTNU Campussamling bli modell for fremtidige offentlige utbygginger i Norge». Det virker mer og mer som at ambisjonen, planen og realiteten ligger milevis fra hverandre.

Utgangspunktet for samlokaliseringen var med sannsynlighet velment, selv om det aldri ble mottatt med enorm entusiasme i fagmiljøene. Det fantes et ønske om å bedre det tverrfaglige samarbeidet, og dermed øke relevansen av både teknologiske og humanistiske fag. Grunnideen bak er at fysisk avstand er et hinder og at det å sitte sammen vil stimulere økt tverrfaglig samarbeidet. Og mens fysisk avstand absolutt er en viktig faktor er det viktig å erkjenne at det er andre avstandsdimensjoner som har veldig stor innflytelse, som vitenskapsteoretisk ståsted, syn på universitets rolle og, mer allment, forskjellige kulturer og tradisjoner.

Det er naivt å tro at samlokalisering i seg selv betyr at folk fra ulike fagfelt vil begynne å jobbe sammen. Særlig med antydningene til ytterligere kutt, risikerer vi at vi sitter sammen, men at forholdene er så dårlige og det er så lite plass for alle at det faktisk motvirker samarbeidet. For ikke å snakke om at NTNU har brukt egne midler og all intern godvilje på å gjennomføre en samlokalisering som i beste fall føles som en tvangstrøye på de ansatte.

Man risikerer å gjøre samme feilene som ved fusjonen i 2016, der NTNU slo seg sammen med høyskolene både i Trondheim, Gjøvik og Ålesund. Det er ikke bygg, system eller universitetsnavn i seg selv som er viktig. Det som er viktig er at man jobber med kulturen og får med seg de ansatte.

NTNU har muligheten til å revurdere og tenke nytt nå. Til tross for at det virker umulig å gjennomføre campusutviklingsprosjektet slik det framstår etter varsel om ytterligere kutt, så kan fortsatt ideen være gjennomførbar. NTNU trenger ikke Statsbyggs arkitekttegnede signalbygg, men steder der viktig forskning og utvikling kan gjennomføres. Kanskje er dette på Gløshaugen, kanskje er det på Dragvoll, kanskje begge steder.

For å finne ut av dette må det skapes forankring for ideen blant ansatte og studenter og ikke minst i Trondheim som by. Dette er et sted å (re) starte, så spørs det om Borten Moe har tillit til at NTNU klarer denne jobben, og gir rammer og midler som er mulige å jobbe innenfor. Å sitte med pistolen på brystet og en frist for å komme med en fullstendig revidert plan i mai kommer definitivt ikke til å hjelpe.