I dag, 25. november fredes minnesmerket av Cissi Klein i Museumsparken av Riksantikvaren.

Den ventende jenta på benken med skolesekken sin er både et bilde på en individuell skjebne, et minne over de 72 jødene som ble deportert fra Trondheim, men også en viktig påminning om nazistenes grusomme behandling av jødene.

Med den lille jenta som i dag sitter på benken følger en vond og tragisk historie.

På denne dag for 80 år siden, en tidlig novemberdag i 1942, ble 13 år gamle Cissi Klein kjørt med lastebil fra leiligheten i Trondheim og til jernbanestasjonen hvor hun og 71 andre jøder fra Trøndelag skulle av gårde med tog til Oslo, for deretter å bli fraktet videre mot Auschwitz med skipet MS Donau.

Avgangen fra Trondheim ble såpass forsinket at toget ankom Oslo for sent til at de kunne rekke MS Donau, så i stedet ble Cissi sendt til Bredtvet fangeleir hvor hun ble sittende til februar 1943. Der ble hun gjenforent med sin far og bror som i oktober hadde blitt arrestert i Trondheim.

På transporten med MS Donau 26. november 1942, var det 530 norske jøder. I alt ble 773 jøder deportert fra Norge, kun 34 overlevde. 230 familier ble utslettet. Alle kvinner og barn ble gasset i hjel ved ankomst.

24. februar 1943 ble Cissi Klein og 157 andre jødiske fanger fraktet til Oslo havn og MS Gotenland. Skipets destinasjon var Stettin i Tyskland (i dag Polen), der skipet la til kai 27. februar. Fangene ble her stuet i godsvogner og sendt til Berlin, og deretter videre til Auschwitz.

Ved ankomst i konsentrasjonsleiren Auschwitz 3. mars 1943 ble Cissi Pera Klein, 13 år gammel, sendt direkte til gasskamrene og drept. Faren Wulf og broren Abraham led samme tragiske skjebne sammen med de fleste som kom med transporten fra Trondheim.

En ung jente oppvokst på Kalvskinnet i Trondheim, som hadde Norge som sitt hjemland, hadde på det mest tragiske vis blitt drept. Hun skulle aldri mer få leke med venninnene og skolevennene sine på Kalvskinnet. Cissi Pera Klein, født 29. april 1929. Drept fordi hun var jødisk.

Historien om Cissi og nazistenes grusomme jødeforfølgelse bør være kjent for oss alle, for det handler om hvilke fatale konsekvenser dehumanisering, hat og likegyldighet fører til.

Likegyldigheten så man så altfor godt fra norsk politi og offentlige myndigheter, og er grunnen til det at «det norske holocaust» helst ikke prates om.

Kunnskapen om nazistenes syn på jødene var ikke ukjent for det offentlige Norge, og uten norsk politi som utførte de fleste av arrestasjonene av jødiske menn, kvinner og barn ville ikke deportasjonene gått like smidig.

Allerede før nazistenes invasjon opprettholdt departementer og politimyndigheter en streng innvandringspolitikk for jøder: Justisdepartementet fastslo at «en invasjon av jøder må vi jo frabe oss», mens Fremmedpolitiet i Oslo var «redd det blir en jødekoloni her».

Hat og mistro mot jøder var med andre ord godt innarbeidet politisk, og nettopp denne lærdommen fra den norske jødeforfølgelsen må læres for at man aldri skal glemme, og at noe slikt grusomt aldri skal gjentas.

Ord har makt, og da unntakstilstanden ble innført 6. oktober 1942 og den systematiske forfølgelsen av jøder i Trondheim og Trøndelag startet, var det altfor få som reagerte.

Jødene, våre medmennesker som levde her som gode naboer, venner og skolekamerater ble brutalt revet bort. De døde på grunn av hat, en grusom ideologi, dehumanisering og likegyldighet.

Foruten Quisling ble ingen av nordmennene som ble tiltalt i rettsoppgjøret etter krigen dømt på noen måte for sine ugjerninger mot jødene. Denne manglende evnen til å straffe norske gjerningsmenn har satt dype spor i den norske forståelsen av Holocaust, og det offentlige Norge vil for alltid være preget av dette dystre og mørke kapittelet i vår historie.

26. november, dagen for den største norske deportasjonen av jøder fra Norge, burde blitt en nasjonal merkedag for å minnes de vi mistet.

Den tragiske historien om Cissi er i dag en vond sannhet og påminnelse om at vi aldri må la likegyldighet bli et valg når det handler om våre medmennesker.

Vi kan aldri glemme, og vi må alltid bekjempe rasisme, fascisme og hat mot våre medmennesker.

Et menneske er ikke glemt, før dets navn er glemt. Deres navn var Cissi, Ada, Henrik, Leon, Wulf, Ida...