Gå til sidens hovedinnhold

Citius – altius – fortius – communis

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da jeg startet i første klasse i 1965 på Steinkjer folke- og framhaldsskole var hverdagen og skolen skjermet for verdens elendighet. Undervisninga var nokså traus og autoritær. Vi lærte bibelhistorie og hørte på skoleradioen som sendte oppbyggende programmer. Vi kjente ikke til noe annet system og grunnlaget for protest var ikke til stede. Vi var lydige, stort sett, møtte på skolen, seks dager i uka de første årene, gjorde lekser og stilte ikke så mange spørsmål om rett og galt i verden.

Det var ikke mye opprør i kameratflokken i mitt oppvekstmiljø, i hvertfall ikke mot autoritetene. Miljøet var preget av nøkternhet, begrenset materiell luksus, små sosiale forskjeller og godt samhold. Vi var 10 år i 1968 og for unge til å forstå at det fantes en annerledes og brutal verden der ute. Det sagnomsuste året kom til å dreie seg om alt annet enn opprør, i hvertfall til å begynne med.

Med økt velstand og økt kjøpekraft kom det makeløse fjernsynsapparatet i hus hos flere og flere på slutten av 60-tallet. Før dette «vidunderet» kom på plass hjemme i leiligheten vår i firemannsboligen dro jeg hver lørdags ettermiddag på besøk til et eldre og framsynt ektepar i nabolaget som hadde investert i framtida og anskaffet seg TV-apparat, for å se favorittprogrammene Falkeklubben med Rolf Riktor og følge Ivanhoe på nye eventyr med Roger Moore i hovedrollen.

Vi drømte om å skaffe oss eget TV-apparat. Men det var en kostbar affære. Etter å ha vært i tenkeboksen en god stund tok min far endelig beslutningen. Ut bar det med det store radioskapet og inn kom et Phillips-apparat i brunt tre. Elektrikeren monterte antenne på taket og en «avtalings-boks» på selve TV-en. For å nedbetale kjøpet og i hele tatt å kunne se TV måtte man putte kronestykker på «bøssa». En nokså aparte innretning, som kunne ligne på en jukeboks (!), med den forskjell at man ikke kunne velge program selv.

Og for å unngå krise og svart skjerm midt i en spennende Detektime måtte vi ha en god slump kronestykker tilgjengelig. «Bøssa» ble jo etter hvert full, men jeg husker ikke om forhandleren kom og tømte den, slik parkeringsvaktene gjorde på de gamle parkometrene eller om min far måtte koble den fra TV-en selv og ta den med til butikken eller banken for å tømme den og betale avdragene.

Etter om lag ett års tid var TV-en nedbetalt og vi kunne se på statskanalen så mye vi ville uten frykt for svart skjerm. Men titt og ofte dukket meldingen «Vi beklager teknisk feil» opp, og da på de mest uheldige tidspunktene, gjerne i sluttminuttene på en spennende fotballkamp eller under innspurten på en stafett. Da satt bannordene løst …

Sommerens store begivenhet for sportsinteresserte var sommer-OL i Mexico City. Med TV-en i hus var alt klappet og klart. Husreglene for TV-titting ble myket noe opp og eldstesønn fikk lov å se på OL-sendingene, som ofte gikk seint på kveld, pga. den store tidsforskjellen mellom kontinentene. Tidssoner og tidsforskjeller var noe helt nytt for en geografi-interessert pjokk, TV-en var jammen en folkeopplyser på flere måter…

Hjemme i stua satt vi klistret til skjermen og fulgte den ene spennende øvelsen etter den andre og heiet på norske utøvere. På en av de store prestisjeøvelsene tok den amerikanske sprinteren Tommie Smith gull på 200 meter og satte ny verdensrekord og landsmannen John Carlos kom på tredjeplass. Begge svarte idrettsmenn. Under premieutdelingen ble vi vitne til en politisk markering som skapte rabalder. Bildene fra premieutdelinga har for ettertida blitt ikoniske.

På seierspallen stod to svarte sprintere, uten sko, men med svarte sokker for å demonstrere svart fattigdom (som jeg da trodde var noe som hørte fortida til), svarte hansker og knyttede never i «Black Power»-hilsen, mens nasjonalsangen ble avspilt. Alle tre medaljevinnerne bar emblemer for Olympic Project for Human Rights (OPHR), også sølvvinneren, australske Peter Norman, som ville uttrykke sympati med Smith og Carlos’ idealer.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Publikum buet og rasistiske kommentarer haglet. Den internasjonale olympiske komitéen IOCs president Avery Brundage mente at sprinterne Smith og Carlos hadde brutt «Den olympiske ånd» ved å blande sport og politikk. Han ville utviste dem fra lekene og den olympiske landsbyen. Den amerikanske olympiske komité protesterte, men måtte gi etter da Average truet med å suspendere hele det amerikanske OL-laget. «Den olympiske ånd» betød ikke så mye for Brundage, da han som president for USAs olympiske komité, ikke hadde noen innvendinger mot at utøverne gjorde nazihilsen til Føreren under sommer-OL i Berlin i 1936. Dét ble ansett som en høflig gest overfor vertslandets statsleder.

Ved hjemkomsten mottok de tre idrettsutøverne trusler på livet. Karrierene fikk en brå slutt og de fikk økonomiske og sosiale problemer. Time Magazine latterliggjorde utøvernes politiske markering og lagde et ordspill over det olympiske mottoet «Raskere, høyere, sterkere»; – slik at det lød: «Sintere, slemmere, styggere»

De levende bildene fra denne opptredenen på idrettsarenaen i Mexico City gjorde inntrykk, selv på en 10-åring. Med TV-ens inntreden ble mye av idyllen brutt. Vi fikk servert mye av verdens elendighet rett inn i stua og det var ikke fritt for at vi ble påvirket av hendelsene der ute.

Det brutale drapet på Martin Luther King jr., som talte for borgerrettigheter og likestilling, og Ku-Klux-Klans innbitte motstand mot Civil Rigths Act og trakassering av svarte i Sørstatene sjokkerte. Glansbildet av Amerika slo store sprekker. Og opprøret og protestene som fant sted på lærestedene i Paris og i Prahas gater samme året ga gjenklang også her hjemme. Også i Trøndelag.

Utenriksnyhetene om krig og opprør man fikk servert i TV-ruta bidro til at mange ungdommer ble politisk aktive og engasjerte for å skape en bedre verden. Om man (sett i ettertid) ikke klarte det, så lærte man i hvert fall å ikke tåle den urett som ikke rammet en selv, og at menneskerettighetene er ukrenkelige.

Om en snau måned tennes den olympiske ild på nytt, i Tokyo. Da er det nok mange som benker seg ned foran TV-skjermen og heier på både norske og utenlandske atleter.

– For å bli raskere, å kunne nå høyere og å bli sterkere er vi nødt til å stå sammen, sa IOC-president Thomas Bach på kongressen i mars.

IOC vil dermed fremme et vedtak på kongressen i juli i Tokyo, i forkant av lekene, om å endre Det olympiske mottoet til «Citius – altius – fortius – communis». På norsk vil det lyde: «Raskere, høyere, sterkere, sammen». Solidaritet og samhold innlemmet i det olympiske mottoet vil kunne bidra til å bekjempe rasisme og homohat. Men vi skal ikke utelukke politiske markeringer på idrettsarenaene denne gangen heller, verken fra utøvere eller organisasjoner. Og vi husker godt myndighetenes brutale reaksjoner mot demonstrasjoner og regnbueflagg under Sotsji-OL i 2014.

Vi får håpe at «fair play» og respekt for menneskerettighetene vil sette sitt preg på Tokyo-lekene. Om så ikke skulle skje er det ikke bare å slå av TV-en og lukke øynene. Da har vi tapt for uretten.

Kommentarer til denne saken