For de av oss som henger i hornet er allting lett. Samme hva det spørres om, så har vi svaret: Gjør som Nils Arne gjorde. For de som lever i det de oppfatter som «moderne fotball» som har «utviklet seg», er det heller ikke så vanskelig: De følger med i tida.

For Kåre derimot ble det egentlig umulig, for han sa at han skulle tviholde på Nils-Arne-spillet, med sedvanlig selvironisk humor; «jeg kan jo ikke noe annet». Så falt han fordi han etter RBK-styrets mening ikke tviholdt nok på Nils Arnes læresetninger. Han vannet dem ut.

Så ansatte de først én trener, så én til, som begge har gjort det klart at de tilhører dem som mener at verden er gått videre siden Nils Arne.

Nå er det blitt så ille at RBK-spillere og -trenere må forsikre omgivelsene at de skal prøve å vinne serien. Hvis ikke det er minimumskravet, kan en virkelig snakke om at Rosenborg har mistet seg selv.

I Rosenborg er det primært ett argument for at laget skal vinne serien; for å kunne kvalifisere seg for Champions League, eller i det minste være i god posisjon for å bli med i gruppespillet i den europeiske 2.divisjon, der lag som Manchester United deltar.

Det folk glemmer når de diskuterer om Rosenborg skal «spille Nils Arne» eller ikke, er at det er helt likegyldig hvis målet er å bli norsk seriemester. RBK behøver ikke overprestere for å vinne serien. Jeg sier Miika Kojonkoski ville gjort: «Normal is enough». Det viste svensken som tapte én seriekamp på to år, med et spill som var sjanseløst i Europa.

Hvis Rosenborg Ballklub ikke sikter høyere enn til å kunne slå Bodø/Glimt og Molde, kan de spille akkurat som de vil – bare de forsvarer seg sånn noenlunde. Det sies med all respekt for det de to klubbene har levert, for de har prestert langt over det noen kan forvente. Hvis Rosenborg også skal gjøre det, hvilket betyr å først vinne serien, deretter kvalifisere seg for gruppespillet, og etter det igjen delta der for å hevde seg, må de spille som Nils Arne gjorde.

Og det handler ikke om 4-3-3 eller 4-2-3-1, for det siste er en variant av det første, som også Nils Arne praktiserte. Det er to krav for at klubben skal kunne nå sitt eget nivå:

  1. Enda litt bedre forsvarsspill enn i Nils Arne-tida, fordi motstanderne er blitt individuelt teknisk bedre. Det er Åge Hareide mannen for å få til.
  2. Like godt kollektivt angrepsspill som i Nils Arne-tida. Det betyr blant annnet gode igangsettinger fra keeper, indreløperbevegelser, kanter som holder på ballsida og skjærer motsatt. Alt dette må øves inn, det må terpes og terpes, fordi timing og kvalitet i bevegelsene uten ball er helt avgjørende.

Ikke noe av dette kollektive defensive eller offensive spillet er gått ut på dato. Det er tvert imot blitt enda viktigere.

Så er det naturligvis usikkert om laget har alle de nødvendige spillertypene. På vingene ser det bedre ut, og Markus Henriksen vil kunne bli akkurat den midtstopperen som trengs. Usikkerheten er fortsatt knyttet til den sentrale midtbanespilleren og spissen.

Ingen av oss vet om dette hadde vært annerledes om Kåre fortsatt hadde vært her, men vi kan kanskje enes om at det er blitt ille når det har oppstått en diskusjon om hvorvidt Rosenborg skal sikte mot «toppen», i betydning den norske serien.

For Rosenborg er alt annet enn gruppespill i Europa fiasko. Det er det Nils Arne omtalte som «loven om suksessmetning».