Jeg leser stadig i avisene og kostnadsoverskridelser i offentlige bygg-, vei- og bruprosjekter er blitt en nasjonal utfordring. Behandlingen av revidert nasjonalbudsjett setter også et slikt søkelys på store offentlige prosjekter – jeg ønsker å sette søkelyset på et mindre offentlig prosjekt under mottoet «mange bekker små».

Nå skrives det om at det blir enda verre da råvareprisene har økt betydelig. Regjeringa prøver å ta grep ved å gå gjennom flere planlagte statsfinansierte prosjekter. Selvfølgelig burde fylkeskommunen gjøre det samme?

Jeg har gjennom de siste årene fulgt utredningene av et mindre bruprosjekt – Knarrlagsund bru. Her forelå det to klare alternativer – enten kryssing i øst ved siden av gammelbrua som i dag eller en «bedre og rimeligere» løsning i vest.

Her gikk fylket nylig inn for en såkalt stålkassebru øst i Knarrlagsundet. Dette alternativet vil føre trafikken fra et stort industriområde gjennom et lite og trangt sentrum i motsetning til et alternativ i vest. Begrunnelsen er at Øst blir 37 millioner kr billigere å bygge enn Vest. Dette er en snever og kortsiktig beslutning – netto samfunnsnytten for Vest er mellom 200–300 millioner kr høyere enn for Øst.

Tallet 37 millioner er som nevnt en beregnet byggekostnad. Med erfaringer fra andre offentlige prosjekter må det være tillatt å spørre: Hva er risikoen for betydelige overskridelse av byggekostnaden også her? Jeg tillater meg å peke på en del forhold som er åpenbare og som er det påviselig er sett bort fra:

Økte råvarepriser er ikke nevnt i saksutredningen, selv om stålprisen i 2021 hadde økt med over 50 prosent og at det skulle være kjent at denne brutypen, som skal bygges i øst, er spesielt følsom for stålprisene. Stålprisene har bare fortsatt å øke i 2022. Den enhetsprisen for brua, som fylket har brukt, tilsvarer enhetsprisen fra 2015. Siden den gangen har stålprisen økt med 400-500 prosent.

Uavklarte grunnforhold er erfaringsmessig en stor risikofaktor for kostnadsoverskridelser – ikke minst i Trøndelag. Det valgte alternativet i Øst har et brukar på sjøbunn der grunnforholdene er uavklart.

Den valgte brutraseen ligger like øst for gammelbrua som skal erstattes – en bru i dårlig forfatning. Like ved brua må det sprenges mye fjell. I saksframlegget er ikke konsekvensen dersom gammelbrua skades vurdert. Det kan føre til at dette øysamfunn mister fastlandsforbindelsen i lang tid. Det kan bli kostbart.

Kostnadene for grunnerverv for Øst er forutsatt mye lavere enn for Vest, selv om de stedlige forholdene klart tilsier det motsatte = Kostnadsoverskridelser. Det samme gjelder for rivningen av gammelbrua. Her bruker en i saksframlegget nå en kostnad som fylket på et folkemøte i 2020 mente kunne bli det dobbelte.

En ingeniørmessig vurdering tilsier at risikoen for kostnadsoverskridelser for det vedtatte øst-alternativet er overhengende stort. Vest-alternativet er heller ikke optimalisert. Skal dårlige utredninger av de ulike alternativene nok en gang medføre feil valg av både trasé og brutype?

Dessverre har dette også skjedd før, framgår det av saksframlegget til fylket: I 2020 påsto fylkeskommunen i forslag til reguleringsplan at en betongbru med nettverksbue i Øst ble billigst. Ett år etter – i 2021 – konkluderer konsulenten med at det samme alternativet i forhold til de andre alternativene blir dyrest!

Ovennevnte eksempel skulle tilsi at det er på høy tid at slike offentlige finansierte prosjekter også i fylkeskommunen må utredes og kvalitetssikres bedre. Budsjettmessig og samfunnsøkonomisk står det mye på spill.