Kampen mot sosial kontroll har en lang historie i Iran. Problemene tilknyttet mangel på frihet er alvorlige, og de finnes i mange samfunnslag, som for eksempel i form av kjønnsubalanse i den sosiale fordelingen av makt, ubalanse i økonomien og utdanningssystemet, vold mot kvinner, både i nære relasjoner og fra storsamfunnet, æresdrap med mer.

Da Masha Amini ble myrdet mens hun satt i moralpolitiets varetekt i september 2022, utløste det store protester som begynte i Teheran og deretter spredte seg utover hele landet. Protestene spredte seg til hver eneste by og involverte alle etniske grupper, uavhengig av religiøse ulikheter.

Sikkerhetsstyrkene, opprørspolitiet og medlemmer av de paramilitære Basij-styrkene har myrdet, fengslet og mishandlet mange mennesker, blant annet studenter, barn, lærere, leger, aktivister og andre som tør å demonstrere for menneskerettigheter og likeverd. Ifølge Human Rights Activists News Agency er 222 mennesker drept i Iran etter at Masha døde, og opprørspolitiet fortsetter å myrde uskyldige mennesker hver dag.

Den 17 år gamle jenta Nika Shakarami protesterte mot den obligatoriske bruken av hijab i Teheran. Hun ble drept, men myndighetene utleverte liket til familien først etter en uke. Før dette presset de Nikas familie til å sitte foran et kamera og spille inn en tvungen tilståelse. Nikas onkel og tante ble tvunget til å si at Nika ikke ble drept på gaten, men at hun hadde begått selvmord. Umiddelbart etter Nikas begravelse benektet moren påstandene om selvmord.

Dette er ikke en isolert hendelse i Iran. Overgrep som dette skjer hver dag. Familiene til de to tenåringene Hadis Najafi og Sarina Esmaeil Zadeh forteller lignende historier.

Rettsmyndighetene i Iran har ikke gitt noe klart svar på hvorfor det dør demonstranter. De har kommet med irrasjonelle forklaringer som ikke gir noen mening, som for eksempel påstander om selvmord, dødelige fallulykker og forgiftninger, for bare å nevne noen ganske få.

Tilståelser under tvang blir også sendt på iransk TV. Bare en måned før Masha døde, sirkulerte det en video av Sepideh Rashno på nettet. Den 28 år gamle kunstneren og forfatteren ble trakassert på en buss fordi hun var «usømmelig kledd». Senere sendte statskanalen tilståelsen hun ble tvunget til å avgi, og det var åpenbart at hun var blitt utsatt for slag i ansiktet.

Det er også press på iranske kvinner som bor i utlandet. Dette er særlig tydelig for idrettsutøvere, kunstnere og andre offentlige personer.

Det iranske idrettsforbundet sender alltid sikkerhetsvakter med kvinnelige idrettsutøvere for å sørge for at de bærer hijab og kontrollere deres personlige eiendeler. Kvinnelige idrettsutøvere presses på denne måten til å følge det iranske regimets rigide regler. Det rapporteres om at Elnaz Rekabi, en klatrer som deltok i VM i klatring i Sør-Korea uten å ha på seg hodetørkle, er satt i husarrest i Iran.

I disse dager lever jeg og mange andre iranere i en tilstand av konstant stress og engstelse. Jeg føler meg skyldig fordi jeg ikke har hatt mulighet til å delta i protestene i Iran. Dessuten er det svært traumatisk å oppholde seg så langt fra familie og venner. Nettet stenges ofte ned i Iran, og slik kuttes forbindelsen med ferske nyheter og dessuten med de som står oss nærmest.

Hver dag er det smertefullt å høre nyheter som kommer ut fra Iran og se videoer med utrolig brutale hendelser. Mange av videoene viser mennesker som blir torturert og drept i gatene. Dette skjer i full offentlighet, og det er lett å anta at situasjonen i iranske fengsler, der det ikke finnes vitner eller kameraer, er mye verre. For noe få uker siden, i Evin-fengselet, som er det største fengselet i Teheran, ble flere fanger angrepet og skutt av opprørspolitiet. Likevel har det ikke kommet noen offentlig uttalelse over hvor mange som ble drept den natten.

Min erfaring

For nesten fire år siden emigrerte jeg til Norge, selv om jeg for min del heller vil si at jeg flyktet fra hjemlandet, akkurat som tusen av andre iranere. Det er ingen enkel oppgave å beskrive situasjonen i Iran. Jeg forsøker å fokusere på de sakene som ikke har vært nevnt tidligere. Jeg vil helst være anonym fordi familien min bor i Iran, og hvis jeg bruker mitt virkelige navn, kan det sette både meg og familien i fare.

Min hensikt er å avdekke realitetene i Iran gjennom å fortelle verden og myndigheter rundt om at det iranerne ber om, er ikke bare solidaritet, vi vil at verden skal slutte å ha forbindelser med et regime som dreper uskyldige mennesker, barn, studenter og kvinner, bare fordi de gjør krav på sine menneskerettigheter.

Det første erfaringen min med det ideologiske systemet begynte i første klasse på barneskolen da jeg var sju år gammel. Jentene ble tvunget til å ha på seg et spesielt hodetørkle og en lang kappe som kalles «Manto». Som barn kunne jeg ikke begripe hvorfor det var obligatorisk å bruke hodetørkle. Det eneste jeg visste, var at det var slik reglene var. Jeg likte det ikke og hadde alltid vansker med å få tørkleet til å sitte på hodet.

Utdanningssystemet er basert på hjernevask og obligatorisk religionsundervisning. Jeg husker klart og tydelig at en religionslærer fortalte oss jenter at vi måtte dekke til alt håret og sørge for at ikke et hårstrå stakk ut av hijaben. Gjorde det det, ville vi bli hengt etter håret i helvete. Etter dette hadde jeg mareritt i lange tider.

Det vi nå ser i Iran, er mennesker som etter mange år med undertrykkelse, søker frihet fra denne undertrykkelsen. De ønsker ikke å leve i frykt for å bli drept på grunn av måten de kler seg på.

Et regimeskifte er den eneste løsningen.

Oversatt av Bård Kranstad.

Redaksjonen kjenner innleggsforfatterens identitet.