Gå til sidens hovedinnhold

De som kom før

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Historien i Norge er preget av at man har stått sammen i solidaritet og sådan drevet fram økonomi, velstand og viktigst av alt: Frihet.

Fagbevegelsen er bevegelsen for folk flest. En bevegelse de fleste nordmenn har vært borti og som alle nyter av; for kampen vår er ikke bare våre medlemmers kamp. Det er selvsagt medlemmene i en fagforening som avgjør hvilke kamper man skal ta men det er ikke bare våre medlemmer som nyter av våre seire. Når man sikrer tryggere arbeidsplasser, mindre ufrivillighet i arbeidslivet eller sterke offentlige velferdstjenester så er ikke det LO sin seier alene. Den seieren eies av alle, uansett hvem de er.

For i kjernen av fagbevegelsens ideologi ligger den universelle frigjøringskampen og solidariteten den krever. Uavhengig av bakgrunn, uavhengig av kjønn og legning; uansett hvem du er, så står arbeiderbevegelsen på for deg. Vi står på for hverandre, og vi har gjort det i godt over hundre år.

Fra ferier, helga, trygt arbeid og likestillingen generelt: Norges seire har vært drevet frem av arbeiderklassen og fagforreningene som representerer den. Det er derfor helt vilt at samfunnsfagtimene ikke representerer arbeiderklassens kamp for å oppnå disse frihetene. Sånn som ting står skildret i bøkene i dag, kan man nesten få inntrykket av at disse fagforeningsseirene kom av seg selv og ikke kjempet frem av helt vanlige folk.

Dette er selvsagt riv ruskende galt. Man vet at hver centimeter med lovskrift som sikrer arbeidere og vanlige folk sin rettigheter har blitt kjempet frem. Man har stått på barrikadene, skrevet innlegg og sanger; man har stått organisert sammen og man har brukt et virkemiddel sterkere enn noe annet.

Solidariteten, den fremste norske verdi, har løftet Norge fra å være et av verdens fattigste land til å bli den humanitære stormakten vi i dag er. At det ikke står om denne enorme transformasjonen i grunnskolepensum er ikke bare rart, det er uforståelig.

Vi bor i dag i et sosialdemokrati som har mestret kampen mot pandemien mye bedre enn land med mange ganger våre ressurser. Ikke på grunn av noe «fritt» marked og definitivt ikke på grunn av skattekutt til énprosenten, men på grunn av et offentlig helsevesen og en arbeiderklasse som har gitt og fortsetter å gi jernet hver eneste dag. Vel, det og et hundretalls forskjellige smittereduserende ordninger arbeiderklassens fagforeninger har kjempet gjennom.

Dette sosialdemokratiet, nesten unikt i verdenshistorien, ble ikke bygget av et enkeltmenneske eller noen stor kriger. Det ble bygd av helt vanlige mennesker som oss og deres krav om rett til verdige liv uavhengig av størrelsen på lommeboka. Kampen for dette verdige livet står fortsatt hver eneste dag i hvert eneste land og det er en helt ekte virkelighet at i mange land taper vanlige folk denne kampen. Fra USA, hvor flere enn 80 000 dør årlig av diabetes mens insulinprisene er skyhøye, til store deler av Afrika hvor noe så fundamentalt som vann er privatisert og daglig koster liv, enorme selskaper har få skrupler når det kommer til å ofre liv på kapitalismens alter.

Å la skolen fortelle om de som kom før oss og som sikret oss mye lysere liv enn de selv ble gitt er ikke bare riktig, det er så ubeskrivelig viktig for å sikre at våre barn har verktøyene som trengs til å bygge en fremtid for sine barn igjen.

Kommentarer til denne saken