Alt er relativt! Valgets klareste vinnere har nok med seg en bismak. Arbeiderpartiet får statsministeren, trass i tilbakegang. Senterpartiet gjør et kjempevalg - men fortsatt langt fra nivåene de hadde innen rekkevidde. Når Arbeiderpartiet jubler over et valgresultat som innebærer ytterligere tilbakegang fra katastrofevalget i 2017, er det ikke uten grunn: For Arbeiderpartiet har løftet seg voldsomt fra bunnen ble nådd rundt årsskiftet. SV fikk ikke brakvalget som målingene kunne tyde på - velgerne på venstresiden sprer seg på flere partier. Og Senterpartiet har på sin side grunn til å være litt skuffet, rekordresultat til tross. Det har de selv lagt opp til: Trygve Slagsvold Vedum blir ikke statsminister, og titusenvis av velgere hoppet av i løpet av valgkampen.

Arbeiderpartiet har oppnådd et resultat få trodde var mulig ved årsskiftet. Men deer ikke lenger suverene, som de var i hele etterkrigstiden. En stund tenkte de nok at det var i distriktsopprør og sentraliseringsmotstand at velgerne fantes. Mens Arbeiderpartiet slet med å stjele Senterpartiets klær - som dessuten viste seg å være for trange - var det fritt fram for Arbeiderpartiets venstre flanke å ikle seg sosialdemokratisk bydrakt. Det bor jo faktisk en del folk i byene, òg..

Resultatet er et nytt stortingsflertall som ligger betydelig til venstre for den gang den rødgrønne regjeringen ble til i 2005, og med et langt svakere Arbeiderparti. Det tror jeg ærlig talt ikke Arbeiderpartiet selv bryr seg særlig om akkurat nå. For Jonas Gahr Støre blir statsminister, og Støre er norsk politikks Marvin Wiseth: Ikke allverden til opposisjonspolitiker, men med potensiale til å bli en høyt aktet og populær statsminister.

Lettelsen i Arbeiderpartiet over å være ute av åtte års ørkenvandring må være enorm. Arbeiderpartiet har ikke sittet åtte år sammenhengende i opposisjon siden Christopher Hornsrud ble partiets første statsminister i 1928. Nå skal en ny generasjon i Ap - med begrenset styringserfaring - ta over. I tillegg til de endrete styrkeforholdene på rødgrønn side, tilsier tiden som har gått siden sist Arbeiderpartiet hadde makt, at det er et annet Arbeiderparti som nå tar over. Det gjenstår å se hvilke utslag det gir.

SV søker igjen regjeringsmakt, og kan feire fremgang for andre valg på rad,men er helt sikkert skuffet over at fremgangen ikke ga høyere oppslutning. Det er ikke uvanlig at SV lander lavere på valgdagen enn målingene har vist, men når flere målinger mot slutten av valgkampen viste muligheten for tosifret oppslutning, var det nok et oppriktig håp tilstede om at det skulle klaffe helt og gi en enda kraftigere vekst denne gangen. Styrkeforholdet mellom SV og Senterpartiet får mye å si i forhandlinger om en ny regjering. At SV i likhet med Senterpartiet er blant valgets klare vinnere, hjelper nok litt på når det skal forhandles med et Arbeiderparti som er på sitt svakeste i Stortinget på tjue år. Likevel er det ikke en enkel oppgave SV nå har foran seg i samtalene med et betydelig større Senterparti. Partiets budskap om kamp mot sosial ulikhet og for klimaet deles av to konkurrerende - og for de fleste velgere svært like - partier. At så mange velgere har landet på MDG og Rødt har en realpolitisk kostnad for SV.

Senterpartiet sluttet på sin side på et tidspunkt å snakke om folks opplevde virkelighet i distriktene, for heller å snakke veldig mye om seg selv. Gleden over å gjøre et rekordvalg risikerer å dempes noe av den betydelige tilbakegangen i valgkampen. I stedet for konkrete planer for hvordan Norge skal forandres, fikk vi tallrike utspill om foretrukne parlamentariske samarbeidsformer, og kommunikasjon som vekslet mellom at posisjoner betyr ingenting, politikk er alt til vi vil ha statsministeren. I stedet for å slåss for distriktene, valgte Senterpartiet å fortsette sin konkurranse med Frp, og en periode var det umulig å følge med på norsk politikk uten å overøses med parodiske og politisk innholdsløse bildemontasjer av Sp- og Frp-topper med norske flagg, fjell og fjorder. Som om billig nasjonalisme og en ny, omfordelende distriktspolitikk liksom er det samme. Da prognosene valgkvelden viste utsikter til rekordvalg for Senterpartiet, var det nok mange senterpartister på valgvakene som pustet lettet ut.

Motsetninger mellom sentrum og periferi løses ved storstilt samfunnsplanlegging og brede reformer. Jeg har en mistanke om at Senterpartiet kunne beholdt mer av sin rekordoppslutning fra årsskiftet om de hadde turt å ta konsekvensene av sitt eget språk og sin egen analyse. Det var litt som om Senterpartiet ikke selv trodde på det de sa, om sentralisering, om at tjenestene må være nær folk, og om at flere i fremtiden burde bo på bygda fremfor i byene.

For om en virkelig mener det, holder det jo ikke å reversere noen administrative reformer gjennomført av Erna Solberg, og love bort litt flere politifolk til litt flere lensmannskontor. Sentralisering er en global trend. Folk trekker mot byene nær sagt overalt. Det er det sosiale, kulturelle og økonomiske årsaker til. Opp mot dette fremstår Senterpartiets verktøykasse som litt fislete akkurat nå: Om partiet nå får omsatt sin høye oppslutning i regjeringsmakt er det merkbare endringer i folks liv de vil bli målt på.

Den avmaktsfølelsen som har fulgt i kjølvannet av store sentraliseringsreformer, flere tiår med deregulering og ikke minst den faktiske følelsen av at lokalsamfunn sakte, men sikkert dør ut - den er reell. En kort periode samlet nær sagt all denne misnøyen seg bak Senterpartiet, som for bare få måneder siden lå an til å få over hundre tusen velgere mer enn de til slutt endte opp med - rekordresultat til tross. Mange av disse velgerne endte til slutt opp med å spre seg på andre partier.

Stortingets nye sammensetning bør verken tolkes av Senterpartiet som en endestasjon for misnøyen som finnes der ute - eller tolkes av de øvrige partiene som et slags carte blanche til å overse denne misnøyen, og la Senterpartiet være alene om distriktspolitikken.