Gå til sidens hovedinnhold

De uansvarlige

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I fjor høst var jeg så uansvarlig at jeg gikk hen og ble smittet av korona.

Heldigvis hadde jeg det jeg vil kalle for en «ren» smittevei, som ikke inkluderte fest, fyll eller noe som kan oppfattes som ekstravagant, dugnadsbrytende eller på annen måte moro. Jeg ble smittet i eget hjem, av min egen sønn, som hadde møtt en kollega som var smittet. Og jeg må innrømme at det har vært litt viktig for meg å fremheve denne rene smitteveien til alle som spør, og til en god del som ikke spør, fordi jeg av en eller annen grunn har følt at jeg måtte unnskylde meg.

For hvordan kan man bli smittet i våre dager, når det er munnbind og sprit og avstand og hansker overalt, om ikke man har vært bittelitt uansvarlig?

De siste utspillene fra kommuneledelsen i Trondheim viser at jeg har hatt rett i mine antakelser: «Nå må folk skjerpe seg», og min favoritt: «[D]et er jo det hele pandemien går ut på, det blir en kollektiv straff. Dessverre, men sånn må det nesten bli».

Kollektiv straff. Og deri implisitt at noen har gjort noe straffbart ved å bli smittet. Som de til alt overmål har kommet unna med, dersom man ikke regner covid-19 som straff nok.

Resultatet er at folk behandler en ex-covid som en ex-con. Selv om du har sonet straffen din merker du fort at ganske mange helst så at du holdt deg innenfor murene. Én ting er nære venner og kolleger som skvetter én meter første gang de ser deg etter endt isolasjon. Disse kan du snakke fornuft til.

Hakket verre er det med alle portvokterne der ute. De som står med skjemaet sitt og spør om du har hatt symptomer på covid-19, og ikke aner hva de skal gjøre når du svarer som sant er, at joda, det har jeg hatt. Eller de spør om du har vært i nærheten av folk med påvist covid-19, og du svarer at du har delt seng med et slikt individ i noen uker. De fleste av disse hverdagsvekterne går i sjokk når du svarer bekreftende på spørsmålene deres. Ingen har jo gjort det før, og de har ingen rutiner for hva de skal gjøre i slike tilfeller. Det blir omtrent som å ta med seg en mitraljøse gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen.

De verste tilfellene er imidlertid der den redde og uvitende er den høyest rangerte maktpersonen på stedet. Like etter at jeg ble friskmeldt skulle jeg møte i retten. Da dommeren fikk vite at jeg hadde hatt covid-19 fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk lov til å møte, med mindre jeg kunne legge frem skriftlig uttalelse fra fastlegen om at jeg var frisk. Man får ikke noe friskhetsbevis når man blir friskmeldt av legen, men slikt bryr ikke den tredje statsmakt seg om. Heldigvis fikk jeg tak i legen min, som fikk forfattet et slikt bevis, med underskrift og stempel og full pakke.

Dette skrivet bar jeg på meg i noen måneder. Og godt var det. Jeg fikk bruk for det noen like etterpå, da jeg skulle besøke min far på sykehuset den siste helgen han levde. Der ble jeg nesten kastet ut da jeg svarte at jeg hadde hatt covid-19 for fire uker siden. Til tross for at jeg sannsynligvis var den minst smittefarlige i hele bygningen. Og når ikke engang alt helsepersonell har fått tilstrekkelig informasjon om de covidfriske, så skal man kanskje ikke vente at dommere, portvoktere, venner og kolleger gjør annet enn å behandle deg som en spedalsk.

Sjansen for å støte på en covidfrisk i Norge er heldigvis ikke så veldig mye større enn sjansen for å støte på en elg. Men vi er en voksende gruppe, så før eller siden bør man nok sette seg inn hvordan man skal gå frem om så skjer. Spesielt dersom jobben din består i å spørre folk om de har hatt symptomer på covid-19.

Om målet er å bekjempe viruset, er det viktig at så mange som mulig tester seg. Mitt tips er at skam vil virke omtrent like godt her som det har gjort de andre stedene det er forsøkt påført for å få bukt med uønsket adferd. Litt flere vil gjemme seg for å skjule skammen, det vil si la være å teste seg ved symptomer.

Det smittsomme er å møte andre mennesker. Husstandsmedlemmer og kolleger, som er fritatt å telles med i antall kontakter vi har lov til å møte i løpet av en uke, kan smitte deg like lett som et hvilket som helst annet menneske. Er pålagt avstand til disse det neste trinnet på stigen?

Jeg spiste middag med sønnen min. Og jeg satt altfor nære ham. Skammelig nære, rett og slett.

Kommentarer til denne saken