Gå til sidens hovedinnhold

De vakre ordene

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er fullt trøkk. Rommet er fylt av energi! Inn på scenen strømmer 50 lærere. De lager show! De danser! De har hatter! De har bukseseler! De ler! De byr på seg selv! Noen av dem er profesjonelle dansere, de fleste ikke. Men de danser! Og de har det gøy!

Solveig Salthammer Kolaas skriver dette i begeistring etter et møte med lærere og elever på Inderøy videregående skole. For noen dager siden var hun der sammen med datteren som full av forventning og spenning skulle starte skoleåret. Det ble et minne for livet - for dem begge. Det jeg leser om det de opplevde, begeistrer også. For ordene trenger inn i ryggmargen, og inn der det finnes rom for innsikt, empati og emosjonell opplevelse - slik kultur og kunstopplevelser kan åpne for.

Les også

Første skoledag: Jag vill känna att jag lever!

Sånt skjer både i det lille lokale format og i det som skal vederfares all verden. Heldigvis - og et tankekors i de valgdager vi er inne i, der politikere, både lokalt og nasjonalt, forsøker å finne ord og formuleringer for de verdier de vil bygge samfunnet på.

Tankene går til den unge poeten Amanda Gorman og det hun viste oss under innsettings-seremonien til president Joe Biden 20. januar i år der hun fanget inn verdens oppmerksom-het med diktet The Hill We Climb. Med hendenes dans som metaforer og jublende vingeslag sendte hun ordene i flukt utover all verden. I en vakker poetisk kontrast til den digitale og instrumentelle formidling som ved slike anledninger ofte tørkes inn av mangel på ordenes kraft og uttrykk. Amanda Gorman må intuitivt ha kjent til den makt som ligger i de poetiske vendinger. Ikke minst vist hvordan ord kan støttes og forsterkes med både kroppslige bevegelser og gjennom den kontekst hvor ordene uttrykkes.

Noen ord flykter gjennom oss, rastløse - fra det ene øret til det andre, uten å sette spor verken i hjerte eller hjerne. Vi tror vi har dem og forstår dem, men de glir glatt gjennom fordi de allerede er tømt for mening. Andre er fremmede for oss fordi vi har ingen virkelighets-referanser til dem - og noen regnes for å være for akademiske og vanskelige som polerte småstein fra universitetssagaen. Men så er det heldigvis noen som får plass langt inne i hjerterota. Det er gjerne ord som forteller om kunst- og kulturverdier, om miljø- og naturopplevelser, om poesi og musikk, teater og ballett.

Valgkampens terminologi - både i riksdekkende og lokale medier, er full av sitater fra partiprogrammer, slagord om ideologi og politiske plattformer, budsjetter og handlings-regler, om motorveier, samferdsel og helse, om meningsmålinger og grønne skifter.

Men ord som kunst og kultur er så og si fraværende. Det er underlig, ikke minst her i en del av landet hvor kulturlivet blomstrer - til stadighet, og til full begeistring. Lokal presse har tatt ansvar og kommentert de store hendelser - som i den siste tid: Teaterforestillingen i vakre Vera, Leif Ove Andsnes sin konsert i Levanger kirke - sjørock i Ekne-bygda, og ikke minst den velkomstfest som fikk Solveig Salthammer Kolaas til å hente fram teksten Jag vill känna att jag lever. Men fra politikerne hører vi lite. Det er trist.

Derfor er den så intenst viktig - den inderlighet og begeistring som Kolaas klarer å uttrykke. Både fordi hun beskriver den viktige sosiale og kulturelle innsats som skolen har lagt til rette for, og fordi hun i ord og setninger klarer å formidle sin opplevelse av det som skjedde. Amanda Gorman og Solveig Kolaas.

To aktører - to hendelser i det samme begeistrede format - en i global og en i lokal skala. Likevel det samme hjertevarme uttrykket. The hill we climb fra Gorman og Jag vill känna att jag lever fra Kolaas. For den ene - ved starten på den første presidentperiode for Joe Biden - for den andre ved starten på noen år på videregående på Inderøya. Men alt henger sammen - både i den store verden der ute og i den verden vi kjenner best - vår egen.

De har det gøy! Foreldrene applauderer og elevene kikker på med store øyne. Og jeg er glad. Jeg har blitt berørt. For en velkomst! For en start på skoleåret.

Kommentarer til denne saken