Aksjonsdemokrati og folkedemokrati - hånd i hånd

Håvard Krogstad-Wiborg er folkevalgt i Steinkjer.

Håvard Krogstad-Wiborg er folkevalgt i Steinkjer.

Av

Aksjonsdemokrati var det som skapte den norske parlamentarisme som vi verdsetter høyt.

DEL

LeserbrevLa oss starte med hensikten til dette debattinnlegget; det er å hylle de som holder aksjonsdemokratiet i hevd. Slike aktivister som Ola Schjei er del av. Og kystopprøret. Og bunadsgeriljaen. For å sitere tidligere statsminister, Kjell Magne Bondevik, sagt i løpet av Arendalsuka i 2017: «Sammenhengen mellom aksjonsdemokrati og politikken er vesentlig for demokratiet». I stedet for å sette folkedemokratiet og aksjonsdemokratiet opp mot hverandre, slik Turid Hatling Finne gjør i sitt innlegg, gir Bondevik her uttrykk for at aksjonsdemokratiet er en forutsetning for demokratiet.

Jeg sier som Ole Brumm: «Ja, takk, begge deler.» Aksjonsdemokrati var det som skapte den norske parlamentarisme som vi verdsetter høyt. Marcus Thrane satt fengslet i 7 år på grunn av sine aksjoner for blant annet bedring av husmennenes kår, alminnelig stemmerett og bedre allmueskole. Den politiske massebevegelsen som Thrane fikk organisert gjennom hyppige aksjoner ble slått ned av borgerskapet. Bjørnstjerne Bjørnson ble ofte brukt som taler på datidas aksjoner for folket, nemlig folkemøtene og stevnene som borgerskapet var livredde for. Dette kombinert med bladfolk med skarpe penner som fikk partipolitikk, meninger og saker ut til et lesehungrig folk la grunnlaget for utviklinga av demokratiet og for nasjonsbygginga. Vi må heller ikke glemme at Gerhardsen i 1924 ble dømt til 75 dagers fengsel for å ha oppfordret til militærstreik. Tre år senere, i 1927, sto han bak ”fyll fengslene”-aksjonen, der han oppfordret arbeidsløse til å forsyne seg med det de trengte av mat i forretningene og deretter sone sin fengselsstraff. Det disse aksjonene har til felles med dagens aksjoner er at de oppleves som brysomme for borgerskapet.

Selv deler jeg flere av bekymringene til Hatling Finne om «fake news», trusler mot politikere og andre enkeltpersoner, vandalisme og at flere aksjoner, spesielt i sosiale medier, kuppes/tiltrekkes av personer som er mer opptatt av støyen enn saken, ofte høyreorienterte. Dette er ikke en konsekvens av aksjonsdemokrati, men virkemidler som blir brukt i kampen om å få omgjort politiske vedtak, endre lover eller få gjennom sin vilje. Disse virkemidlene tar både jeg og Rødt avstand fra og vi er også bekymret for denne utviklingen. Vi er også bekymret for at demokratiet utfordres ved at storkapitalen kan kjøpe seg innflytelse og påvirkning gjennom kommunikasjonsbyråer med autostrada til maktpersoner. Svingdøra mellom toppolitikken og byråer som First House er et stort demokratisk problem vi må få bukt med.

Og hvem er vi? Som skal mansplaine hvordan disse aktivistene «egentlig» skal drive aktivisme? Hva er dette et uttrykk for? Det ene er at dette er et uttrykk for en klassekamp som ikke lenger får puste. Når rommet for å bygge arbeiderklassens motmakt mot borgerskapet snevres inn, så bør det ikke forundre oss at enkelte velger aksjoner og protesterer ned neven høyt i været. Vi kan ikke forvente at folk skal være engasjert i politikk som politikk – de engasjerer seg der det treffer en selv.

Mange opplever at de ikke lenger har noen makt og de kan ikke uttrykke seg og sin individualitet på noen måte. Som med både bunadsgeriljaen, kystopprøret, motstanden mot vindkraft og andre lokale aksjoner, så finner de utløp. De finner et utløp for sin avmakt, sin mistillit til et flosshatt-demokrati som ikke er et reelt demokrati. Og det føles godt. I stedet for å vise alt det andre de gjør i tillegg, disse aktivistene, ender det opp med framstillinger om «fake news» i kommentarfelt, engasjement basert på følelser, og ikke fakta. Det er med på å styrke våpenet mot disse aksjonene og blir brukt mot mange ikke-institusjonaliserte forsøk på politisk påvirkning. Det er jo ikke tilfeldig at dette skjer samtidig som at borgerskapet i Norge ikke skyr noen midler for å sakte men sikkert demontere arbeiderklassens makt. Vi har flere eksempler på kapitalister som sponser blogger fra ytre høyre for å så splid mellom mennesker, snarere enn å forene de. Vi har ei regjering som går til angrep på en rekke av støttesøylene som velferdsstaten Norge hviler på og gir offentlige støtte til HRS. Ved å sette grupper av mennesker opp mot hverandre, slik at de ikke blir solidariske med hverandre og mobiliserer til en sterk klassekamp mot makta, så får de jobbe i fred med å samle mer makt og mer kapital på få hender.

Når vi da kritiserer aksjonsdemokratiet, eller enda verre, setter det opp mot folkedemokratiet, løper vi borgerskapets ærend. Vi som tilhører venstresiden i norsk politikk bør gi vår støtte og vise vår solidaritet, slik at disse aktivistene kan være med å drømme større. Det gjør vi ikke ved å karakterisere ukorrekte meninger som «fake news» eller som et uttrykk for at de ikke respekterer folkedemokratiet. De er en viktig del av demokratiet, det er ikke udemokratisk å ta sikte på å gjøre om demokratisk fatta vedtak.

I diskusjonen etter debattinnlegget til Hatling Finne, er det et paradoks for meg å se politikere fra Senterpartiet på lokalplan stille spørsmål om å velge mellom folkedemokratiet og aksjonsdemokratiet. Partiet som har som sine kampsaker å løfte debatten om forholdet mellom sentrum-periferi og sentralisering. Partiet som sto skulder ved skulder med bunadsgeriljaen, kystopprøret og aksjonistene i vindkraft-debatten. Hvorfor da sparke bein under disse aksjonene?

Og helt til slutt ønsker jeg å få svar fra Trønder-Avisa på hva det menes med følgende sitat, fra lederen, fredag 24.juli: «Vi ser også at det ofte er politiske partier og bevegelser som i sin relativt nære forhistorie har leflet med totalitære ideer som aktivt støtter opp om aksjonsdemokratiet. Det behøver kanskje ikke bety stort – men gir grunn til ettertanke, og er definitivt verd å trekke fram.»?

Artikkeltags