Det antas automatisk at far er et slags halv-engasjert sidekick i foreldreshowet

Anne-Gudrun C. Klæth Lyngsmo reagerer på at far ofte behandles som «et halv-engasjert sidekick i foreldre-showet».

Anne-Gudrun C. Klæth Lyngsmo reagerer på at far ofte behandles som «et halv-engasjert sidekick i foreldre-showet». Foto:

Av

La oss likestille far!

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Under et jobbintervju i høst ble jeg spurt om hva som gjør meg sint. Jeg svarte «urettferdighet». Og her om dagen opplevde jeg urettferdighet, på vegne av min mann. For her om dagen kom min mann inn på hjemmekontoret mitt med et brev som var sendt til meg, fra «det offentlige». I konvolutten lå to standardiserte brev, ett til meg, og ett til han. Mitt var rettet til «mor/hovedomsorgsgiver» og hans til «far/medmor». Brevet dreide seg om en ganske harmløs spørreundersøkelse.

Og, i fare for å gå i krenke-fella på vegne av min mann og andre fedre, tar jeg meg selv i å bli småsinna. Hvorfor? Fordi det automatisk antas at mor er «hoved-forelder» og far er en slags «bi-forelder», et slags halv-engasjert sidekick i foreldreshowet. Eller er det et uttrykk for en antagelse om at ved et brudd, så ville jeg som mor nesten automatisk ville blitt sittende igjen med mest omsorg? Det gjør meg på mange måter både trist og sint.

Og det er ikke bare i disse brevene fra det offentlige at det er gjeldende holdning at det er mor som automatisk tenkes på som «hovedomsorgsgiver». Barnet «følger mor» i mange sammenhenger, og det er gjerne mor som blir kontaktet først når det er henvendelser fra skole, andre foreldre etc.

Det er i alle fall vår opplevelse, og flere andres, slik jeg har forstått. Det er mor som ofte er «the kontaktperson of choice» når det kommer til ting som handler om barna.

I vårt tilfelle kan dette kanskje ha andre forklaringer – for eksempel det faktum at jeg snakker norsk som morsmål og min mann ikke gjør det (han er nederlandsk), eller det faktum at jeg som livslang verdaling rett og slett har en større kontaktflate her i bygda. Greit nok.

Men dette gjelder ikke bare oss. Jeg har sett så alt for mange eksempler på fremragende fedre som behandles som annenrangs foreldre. Fedre som omtales som «barnevakt» når de er sammen med barna sine, som møtes med holdninger som avslører at den de snakker med automatisk antar at «dette med barn har du ikke peiling på fordi du ikke er kvinne/mor» eller som diskrimineres i barnefordeling ved brudd.

Jeg er rimelig opptatt av likestilling. Og for meg blir det derfor helt feil at far skal være en slags B-forelder. I vårt tilfelle har vi gjort akkurat like mye (eller lite) for å «lage» vår datter, men vi gjør like mye for å oppdra henne. Derfor blir jeg lei meg når det skal gå automatikk i at far skal omtales eller behandles som et slags «sidekick» eller en mindreverdig forelder.

Jeg må få presisere at dette ikke er ment som en kritikk av enkeltpersoner eller etater, og jeg skjønner til dels at det sikkert virket fornuftig å stile brevene slik som det er gjort. Jeg forstår også behovet for å ha én mottaker, og at en av foreldrene faktisk må være den som mottar slike brev og henvendelser.

Men må det alltid være mor? Dette er en bitteliten del av toppen av et ganske stort isfjell av frustrasjon som har bygd seg opp over tid, og hvor andre hendelser nok utgjør en større del av «fjellet» enn hva tidligere nevnte brev gjør. Likevel - min intensjon er ikke å være kritisk og vrang, men heller å foreslå at vi kan bli litt mer bevisst på dette med likestilling mellom foreldrene.

Jeg mener at om skal vi ha likestilling (hvilket jeg mener vi skal), må vi også la far være likestilt forelder. Min datters far, min ektemann, er en fremragende far som på ingen måte fortjener rollen som «B-forelder». Skal jeg være likestilt med han på andre områder, skal jaggu meg han være likestilt med meg også.

Kanskje er et godt skritt i riktig retning å diskutere om likestillingsdebatten i tillegg til å ses fra et kjønnsperspektiv, også rett og slett bør ses fra et generelt rettferdighetsperspektiv? Uansett – min mann, og andre fedre, fortjener ikke å automatisk havne i rollen som «B-forelder».

Så la oss likestille far!

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken