Det siste vi trenger er Grønt Punkts pekefinger og kjendiskampanjer om å gjøre tiltak med lite reell effekt

Hanne Mork Hamre og Thomas Sakshaug

Hanne Mork Hamre og Thomas Sakshaug Foto:

Av

Skal vi gidde å kildesortere?

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Vi er like oppgitt som deg av Folkeopplysningens avsløringer om hva som skjer med plasten vi hver dag pliktoppfyllende kildesorterer. At det var hull i systemet visste vi, men at det sto så dårlig til er virkelig demotiverende. Vi tar gjerne vår del av jobben, men det er åpenbart at Grønt Punkt sine holdningskampanjer må rettes mot flere enn oss forbrukere for å oppnå faktiske resultater.

Hvordan kan Grønt Punkt legge så mye av ansvaret på deg og meg, når mye av problemet ligger utenfor vår rekkevidde? Det blir helt feil å fremstille problemet utelukkende knyttet til forbrukeren, når produsentene slipper unna med 30 prosent, snart 50 prosent materialgjenvinningsgrad på emballasjen de sender ut på markedet. Det er på tide å rette Atle Antonsen sin pekefinger mot flere.

Grønt Punkt sørger for finansiering av returordninger av blant annet plast. Finansieringen baseres på medlemsavgift fra bedriftene som fører plast ut i det norske markedet. Av standard plastemballasje til husholdning på totalt 84733 tonn i 2017 gikk 33,5 prosent til materialgjenvinning og 66,4 prosent til energigjenvinning. Med andre ord, plasten blir returnert og håndtert etter kravet med 30 prosent materialgjenvinningsgrad, og Grønt Punkt leverer det som er forventet av norske myndigheter.

Ifølge ressurspyramiden over hvordan håndtere avfall eller restressurser er det beste for miljøet å lage mindre avfall. Pyramiden viser prioriteringer i norsk avfallspolitikk. Basert på disse ser vi at Grønt Punkts gjenvinning av plast hovedsakelig tilsvarer den nest dårligste ressursutnyttelsen, energiutnytting. En del av forklaringen er at produsentene bruker ulike typer plast eller en kombinasjon av plast og papir i emballasjen som gjør det vanskelig å materialgjenvinne. I hierarkiet er det tydelig at energiutnytting, materialgjenvinning og gjenbruk er tre adskilte nivåer, selv om de ofte går under fellesbetegnelsen gjenvinning. Altså viser illustrasjonen tydelig at majoriteten av dagens plasthåndtering kun er «slått» av deponi fra å havne på jumboplassen.

Er dette godt nok?

Det må stilles spørsmålstegn til norske myndigheters krav, da de lar 66,4 prosent gå til energigjenvinning. Å fremsnakke energiutnytting som god ressursbruk er ikke godt nok. Ikke i et land som Norge hvor ambisjonen, ifølge Erna Solberg er å bli et foregangsland i utviklingen av en grønn, sirkulær økonomi. Sirkulær økonomi handler om å gå bort i fra et økonomisk system som baserer seg på å ta ut råvarer, produsere, bruke og kaste, til et system som designer produkter som varer lengst mulig for å unngå avfall.

Nylig ble rapporten Circularity Gap Report Norway lansert, som viser at kun 2,4 prosent av norsk økonomi er sirkulær. Det vil si at 97,6 prosent av materialene vi forbruker hvert år, ikke blir ført tilbake til kretsløpet. Til sammenligning har Nederland 24,5 prosent sirkularitet. Med andre ord, skal Norge bli ledende på sirkulær økonomi må vi høyere opp på i hierarkiet enn energiutnytting, og det må i større graddreie seg om materialgjenvinning, gjenbruk og avfallsreduksjon. Og ikke minst reduksjon i forbruk av plast.

Teknologien for bedre gjenvinningssystemer er under utvikling. Men når selv ikke den nyeste fabrikken i Stavanger, IVAR, klarer det bedre med yoghurtbegeret fra Yoplait, da sier det seg selv at vi ikke lenger kan lene oss på at teknologien løser problemet. Vi tviler ikke på at teknologien vil bedres i tiden fremover, men sannheten er at verken Norge og Europa i dag har gode nok gjenvinningssystemer til å håndtere de enorme mengdene plast vi forbruker. Yoghurtbegeret viser tydelig hva som er kjernen av problemet, designet på emballasjen. Vi forbrukere gjør en formidabel innsats som vi må holde fram med, for av den plasten vi kildesorterer går faktisk 60 prosent til materialgjenvinning. De resterende 40 prosent av det vi sorterer ut derimot, kan ikke gjenvinnes til ny plast og her finner du yoghurtbegeret fra Yoplait bestående av både plast og papir. Da er det ironisk at Grønt Punkt bruker finansieringen fra produsentene til å nå ut til forbrukerne, når det største problemet innlysende er hos produsentene selv.

I stedet for at Grønt Punkt fortsetter å kaste ball til forbrukeren med påkostede reklamefilmer med kjendiser, mens de hovedsakelig brenner plasten, oppfordrer vi Grønt Punkt til også å rette ansvaret mot produsentene selv ved å:

  • legge pengene i utvikling av smartere plastemballasje som lar seg materialgjenvinne
  • oppfordre bedrifter til å kunne gjenbruke plastemballasjen uten å måtte materialgjenvinne
  • kutte unødvendig plastemballasje ved å oppfordre til salg av varer i løsvekt hos dagligvarekjedene. Hva med å rette pekefingeren mot NorgesGruppen, Coop og REMA?

Ja, vi gidder å fortsette å kildesortere så lenge vi som forbrukere ikke står med ansvaret alene og at produsentene i større grad tar sin del av ansvaret. Det vi ønsker er gjennomførbare tiltak i en hektisk hverdag og ikke minst, at vår bruk av tid til miljøtiltak faktisk har en reell effekt. Det siste vi trenger er Grønt Punkts pekefinger og kjendiskampanjer om å gjøre tiltak med lite reell effekt. Det er galt å fremstille problemet som utelukkende knyttet til forbrukeren, slik reklamene gjør.

Pekefingeren må flyttes fra forbrukeren og over på de som lager og selger plastemballasjen. Det er på tide å se på hele verdikjeden.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken