Døde briter fortjener bedre

Maria Veie Sandvik i Sikkerhetsrådssalen i FN-bygningen. Monumentalmaleri av Per Krohg, tekstiler av Else Poulsson og interiør tegnet av Arnstein Arneberg. Som et resultat av Sandviks pågående forskningsarbeid ble hun invitert til å delta da salen gjenåpnet i 2013 etter omfattende restaurering.

Maria Veie Sandvik i Sikkerhetsrådssalen i FN-bygningen. Monumentalmaleri av Per Krohg, tekstiler av Else Poulsson og interiør tegnet av Arnstein Arneberg. Som et resultat av Sandviks pågående forskningsarbeid ble hun invitert til å delta da salen gjenåpnet i 2013 etter omfattende restaurering. Foto:

Av

Skulpturer har plutselig blitt gjenstand for hissig debatt. Det kan jo virke litt søkt – hvorfor bry seg om statuer midt oppi alt annet liksom?

DEL

LeserbrevEn venninne i New York spurte meg nettopp om vi ikke hadde Korona her oppe i nord. Kanskje var det fordi ingen har ansiktsmasker på bildene jeg sendte henne, jeg vet ikke. Her i vårt trygge Trøndelag lever vi likevel midt i en global krise og et paradigmeskifte. Mellom det digitale livet og den analoge hyttedrømmen, mellom global apokalypse og nasjonal overflod. Mens hundretusenvis er permitterte og venter på svar fra NAV er det andre som kjøper ny millionbil og fortviler over at de ikke kan reise til sine svenske og spanske hytteparadis.

Samtidig har skulpturer plutselig blitt gjenstand for hissig debatt. Det kan jo virke litt søkt – hvorfor bry seg om statuer midt oppi alt annet liksom?! De får fokus nå fordi de er symboler på våre verdier og hvem vi vil være, på hva vi vil minnes (og hva vi helst vil glemme). Du har kanskje hørt at noen ønsker å rive ned Churchill i Oslo, men har du fått med deg at en av Norges eldste middelalderkirker får konkurranse fra en Kina-produsert soldat-kjempe?

Som kunsthistoriker og tidligere omviser ved Falstadsenteret er dette åpenbart noe jeg bryr meg om. Min hovedfagsoppgave i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo handlet om det politiske prosjektet til keiser Justinian på 500-tallet, og basert på dette og min praksis som gallerist har jeg nylig avsluttet sju års forskning på den norske utsmykningen av Sikkerhetsrådssalen i FN-bygningen i New York. Første del ble publisert i 2014, mens Sosialdemokratisk harmoni. Norsk synkretistisk kirkekunst i FNs sikkerhetsrådssal publiseres på Wallstein Verlag med støtte fra Kulturrådet og NORLA i oktober. Min konklusjon er at Per Krohg i Sikkerhetsrådssalen i 1952 feirer freden ved å male soldater som legger ned sine våpen, og hvordan folkets samarbeid og felles løft gir håp for en ny verden. Mitt arbeid som kunsthistoriker har skjedd i gallerier, museer, kirkerom (som kurator har jeg utviklet prosjekter i Oslo domkirke, Aker Gamle kirke, osv.) og politiske rom, og i brytningen mellom middelalder, moderne- og samtidskunst. Som regel har jeg en tydelig hatt for hvert felt, og det er ikke så ofte at middelalder-maria og kurator-maria møtes, men for to uker siden skjedde dette på Inderøya. Jeg var invitert som åpningstaler til sommerutstillingen med kunstnerne Anders Sletvold Moe og Solveig Lønseth på Nils Aas Kunstverksted, men fikk også vite om den lokale skulpturdebatten. En debatt som bør bli nasjonal.

Etter snart tjue år i samtidskunstens vold har jeg det siste året fokusert på middelalder igjen. Da jeg leverte hovedfag i 2005 skulle man kanskje tro at dette ville bli mitt virke, men neida først ble det politikk og deretter galleridrift. Nå, som Gunnhild Røthes nye bok Magi og mirakler fra vikingtid til middelalder nettopp er sendt til trykk får jeg altså vite at noen har satt opp en dårlig utført kjempe ved en av Norges eldste middelalderkirker. Blant skulpturene som Røthe skriver om i denne boka er en Maria-figur fra Mære kirke. Denne skulpturen har oppsperrede øyne, og uttrykker på flere vis min reaksjon da jeg fikk vite om kjempen på Sandvollan. What?! En soldat fra Kina? Som skal hedre britiske soldater? Jeg mener ikke at vi skal fjerne alt som minner oss om noe ubehagelig, men er det ikke på tide vi tenker nøye gjennom hva som skal tilføres?

Det kan se ut som om middelalderens Maria-figur fra Mære kirke i Trøndelag har oppdaga den 2,5 m høye soldaten som nylig ble plassert like i nærheten, dvs. utenfor Hustad kirke på Sandvollan. Hvem er det som skal bestemme hvilke monumenter som skal få plass i det offentlige rom?

Jeg har nylig blitt medlem i Fortidsminneforeningen, og stusser når Johan Helberg, som er leder for dens trønderske avdeling, mener at denne bronsekjempen har et visuelt uttrykk som ligger innenfor det vi kan akseptere. Hvem er vi? Som Aud Karin Holmern, kirkeguide i Hustad kirke, er ikke jeg heller en del av dette «vi». Som kunsthistoriker med kirkeutsmykninger som spesialfelt er jeg ikke i tvil om at både statuens plassering, dens formgiving (eller ikonografi for å være mer presis) og størrelse forstyrrer opplevelsen av kirkebygget. Hvorfor mener Helberg det er verre med et mini-Disneyland like ved kirken enn en feilplassert soldat med våpen?

Om poenget er å hedre de elleve britiske soldatene som døde på Krogs gård må statuen flyttes dit. Når det gjelder statuens formgivning vil jeg forvente at en fagmann som Leif Kibsgaard også engasjerer fagfolk. Når jeg ble behandlet på Radiumhospitalet for kreft var jeg opptatt av at det var fagfolk som tok den jobben. Det holder ikke med gode intensjoner eller sterkt engasjement. Hvorfor har ikke Kibsgaard engasjert profesjonelle kunstnere til å ferdigstille et så viktig monument?

Å være en fagperson er heller ikke nok, man må også fordype seg i materialet og finne en løsning som er spesielt tilpasset oppdraget. De som arbeider på det kinesiske verkstedet har sannsynligvis aldri vært på Inderøy, og jeg tviler på at de kjenner konteksten. Hvilket ikonografisk utgangspunkt hadde egentlig oppdragsgiverne for å bestemme figurens størrelse, formgivning og materialvalg? I 2017 var det kunstneren Bjørn Tore Skjølsvik som ble engasjert av Innherred Forsvarsforening, og hans skisse viser en soldat som har tatt av seg hjelmen. Denne skissen gir et helt annet og mindre aggressivt uttrykk. Uten hjelmen er han plutselig sårbar, og ikke lenger en anonym soldat klar til kamp. Hvis denne skissen hadde blitt realisert i normal størrelse hadde den ikke virket så truende, og om materialet ikke hadde vært like glinsende hadde den heller ikke fremstått så vulgær som den gjør nå. Som jeg har nevnt er det en rekke problematiske aspekter ved bronsekjempen, og materialvalget blir spesielt uheldig når formålet er å hedre de britiske soldatene. Det som Kibsgaard helt har glemt er at en skulptur ikke bare kommuniserer gjennom sin form, men like mye gjennom konteksten og formatet. Hvorfor skulle for eksempel soldaten være ekstra stor? For svært mange blir dette en voldelig trussel, og ikke et minne om soldater som ga sitt liv for vår frihet og vårt demokrati.

Boka jeg har jobba med i vinter belyser overgangen fra hedendom til kristendom, fra vikingtid til middelalder. Religionshistoriker Gunnhild Røthe utfordrer historiske framstillinger hvor religionsskiftet betraktes «ovenfra», som et ideologiskifte med vekt på politikk og religion, menn og makt. Kunstneren Solveig Lønseth gjorde det samme i en aktuell politisk og lokal kontekst da hun utfordret publikum på Nils Aas Kunstverksted: Er det å hedre menn med store våpen en riktig måte å formidle fortida på i vår tid?

Ideelt sett burde kunstneren som i utgangspunktet utformet skissene, dvs. Bjørn Tore Skjølsvik, utforme en ny statue i et egnet materiale for plassering der hvor britene falt. Hvis dette ikke er mulig vil jeg minne om Olav Andreas Moens konstruktive oppfordring til Inderøy kommune som ble publisert 15. mai 2020. Moen foreslår at kommunen snarest initierer et samarbeid med alle involverte parter for å samle de to minnesmerkene på Krogs gård. Bronsekjempen ved Hustad kirke må enten flyttes eller fjernes for å ivareta vår felles kulturarv - men også for å hedre soldatene som falt 21. april 1940.

Jeg startet min yrkeskarriere på Falstadsenteret, og som tenåring møtte jeg mange krigsveteraner der. De fortjener ikke en kinaprodusert kjempe. De fortjener et monument som er laget av en profesjonell kunstner som både har besøkt Inderøy og som har satt seg inn i historien. Det er dette som er så trist med denne saken - det handler ikke om man skal minnes britiske soldater eller ei, men hvordan.

Artikkeltags