Geografi er ikke alt

Anna Konstanse Holan Almli (H)

Anna Konstanse Holan Almli (H) Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Annenhvert år nominerer partiene kandidater til henholdsvis Stortinget og fylkestinget, og hver gang er de politiske kommentatorene rundt om i fylket like bekymret. Johan Prestvik i Trønder-Avisa (12.10.20) er bekymret for at Innherred kommer til å lide de neste fire årene, siden ingen førstekandidater er hjemmehørende der, og i Namdalsavisa den 8.10.20 slås det på lederplass fast at «en rekke namdalinger kan for første gang i sitt liv stemme Sp», fordi det gir stor sjanse for en namdaling på Stortinget. Som om det å være representert er det eneste saliggjørende for regionen.

Jeg mener ikke at det ikke har betydning å være representert. Vi hadde ikke behøvd valgkretser om det var ubetydelig. Spørsmålet er mer hvor stor betydningen egentlig er. Når listeforslagene lages, legger nominasjonskomiteene i partiene i stor grad vekt på både geografi, kjønn, alder og bakgrunn på kandidatene. Det er viktig, men det viktigste er i mine øyne at det er den dyktigste politikeren som ruver øverst på lista. En dyktig politiker har mange kvaliteter. De bør ha god erfaring fra både politikk og arbeidsliv, de har stor ansvarsfølelse, de må kunne sette seg raskt inn i kompliserte saker, og de må forstå at de representerer hele området de er satt til å styre over. Når de klarer det, spiller egentlig kriteriene om geografi, kjønn og alder liten rolle. Likevel: Mange ganger har jeg dessverre spurt meg selv om det virkelig er den dyktigste politikeren som står øverst på lista, eller om disse kriteriene har blitt tillagt for stor vekt.

Det norske demokratiet er i stor grad tuftet på tillit. Tillit til at politikerne ikke er innblandet i korrupsjon, at de er godt informerte og evner å se hele bildet. En holdning om at regioner som ikke er representert på Stortinget, kommer til å lide av det, vitner om svært liten tillit til at politikerne gjør jobben de er valgt til. Lederen i Namdalsavisa, som langt på vei antyder at namdalingene vil stemme på Senterpartiet fordi det kan gi en namdaling på Stortinget, viser også svært liten tillit til velgerne. Som om velgerne legger det partipolitiske kompasset til side, fordi de tror kun en fra deres egen region kan representere deres interesser. Med den logikken, burde f.eks. Høyre gjort det langt bedre i Steinkjer enn i Stjørdal de siste to periodene, men det har ikke vært tilfelle.

Resonnementet kan også snus. Av de 59 representantene på fylkestinget, er åtte hjemmehørende i Namdalen. Skulle antallet representanter stått i stil med andelen av befolkningen i Trøndelag som bor i Namdalen, skulle vi bare vært fire representanter. Vi er med andre ord sterkt overrepresentert. Likevel tror jeg ikke det er noen som vil påstå at Namdalen får noe større del av kaka enn det som er rett og rimelig.

Påstanden fra Namdalsavisa, om at det finnes fylkespolitikere i Trøndelag som tror at fylkesgrensa går på Asphaugen, er urimelig. For det første har fylkespolitikerne møter spredt ut over hele fylket, jevnlig også i Namdalen, og dessuten er store, namdalske saker, som havbruksnæring, fylkesveg og Campus Namdalen jevnlig på sakskartet, og det er langt fra bare namdalinger som tar i ordet i de sakene. Det beviser at de fleste politikerne er opptatt av hele fylket de er satt til å styre.

I avisene blåses kampene mellom kommuner og regioner opp, men i løpet av mine ni år i partipolitikken har jeg mest av alt opplevd at vi er opptatt av å finne løsninger og kompromisser sammen. Fremover håper jeg at vi kan snakke mer om kvaliteten på dem vi skal sende til Stortinget, og mindre om hvor de er fra. Nord-Trøndelag er ikke stort.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken