Milliardene til de rikeste er viktigere enn flyktninger i nød

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Regjeringens «gavmilde» tilbud til nødlidende etter brannen i Morialeiren på Lesbos - der de tilbyr «hele» 50 flyktninger å komme til Norge - engasjerer de som bryr seg når urett blir vist på denne måten. Men det har tyntes i rekkene med folk som fortsatt har tro på fellesskapet og skammer seg når folk som åpenbart lever i nød ikke får hjelp fra det samme fellesskapet. Det blir bortforklart og satt opp mot framtidens velferdsstat som da vil rase sammen. Pensjonistenes pensjoner er også truet om vi skal drive på med flyktningehjelp – altså hjelpe folk i livsnød.

Ved stortingsvalget i 1974 dukket - en ny «frelser» - opp i manesjen og overbeviste mange velgere om at det er greit å dyrke eget ego på bekostning av andre. Dette bidro til at velgerne gjorde bedre plass for politikere med mer omsorg for seg selv enn de som mente og mener at vi må hjelpe folk i nød og at fellesskapsløsningene er viktigere enn å gjøre våre rikeste medborgere enda rikere.

Populasjonen i verden og i Norge vokser og vi blir flere som skal dele på resursene og hvordan vi bedre kan leve av de sammen ressursene – for de er de samme som før og da må noen gi om noen skal få noe. Frp er vel det eneste partiet som sier at de ikke har noe ønske om å hjelpe noen. De sier riktignok at de skal hjelpe de der de er – men så langt har de ikke bidratt med noe som kan tolkes som hjelp. Forslag om å omdisponere bistandsmidler til å hjelpe folk i nød i sitt eget hjemland eller naboland – har de fremmet. Men det vil jo være å «sage av greina de sitter på» da det er ment som hjelp til selvhjelp. De har også foreslått å redusere bistandsbudsjett betraktelig for å opprettholde vår velferdsstat.

«Mere av meg selv» er et mantra og en leveregel for disse menighetene. Behovet for politikere som jobber for rettferdighet og rettferdig fordeling i fellesskap og å ta vare på de som alltid får servert smuler - har aldri vært større.

Hver enkelt politikers påfunn for å tilfredsstille egne interesser og bankkontoer bør møtes med engasjement fra folk over hele verden ved at de fyller gatene med demonstrasjoner for en mer rettferdig fordeling. Alle sitter vi i samme båt og neste gang er det kanskje vår båt som blir snudd på stranden i Middelhavet med ønsker om «Good Journey» tilbake der du kom fra – som det sto på Per Sandbergs t-skjorte. Det er mange i opposisjonen som argumenterer mot en slik politikk, men ved siden av Frp sitter Høyre og til dels Ap og later som de er mere human – men stemmer for tilsvarende løsninger.

Knut Arild Hareide sto rakrygget og tok sterkt avstand fra denne politikken – men flertallet turte ikke. Han tok konsekvensen av det og tapte. SV og Rødt er også i opposisjon til denne politikken med klare og sterke ord. Ved stortingsvalget i 2021 må vi tenke på våre barn og barnebarns framtid. Da handler det om å legge til rette for en politikk der de om 20 – 40 år må ta den virkelige kampen for sameksistens over landegrensene i hele verden. Er det da riktig å velge inn politikere som polariserer debatten og arbeidet eller er det forhandlinger der samarbeid, med de som i dag kommer og ber om hjelp, er løsningen. Ved en polarisering ender vi ofte opp med det som er enda verre. Desperate folk tyr ofte til desperate løsninger. Samarbeid kan gi oss uante løsninger.

Folk som tas på alvor viser ansvar og jobber for fornuftige og ansvarlige løsninger.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken