Gå til sidens hovedinnhold

Demokratiet har verdi også i krisetider, kanskje spesielt da

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mye er sagt og skrevet om nedstengingen av Norge 12. mars 2020. For meg var det enda mer sjokkerende det som skjedde noen dager senere. Jeg glemmer aldri 17. mars. På Facebook hadde noen lagt ut bilde av lederartikkelen i Dagens Næringsliv den dagen. Der stod blant annet følgende: «Regjeringen ønsker en fullmaktslov for å kunne innføre raske smitteverntiltak uten å gå til Stortinget, for eksempel å gripe inn i domstolsavviklingen, fengselsvirksomhet og åpningstider for butikkene.»

Min første reaksjon var vantro. Det fantes altså ingen konsensus om at det er grenser for hvilke endringer av styringssystemet en regjering kan foreslå midt i en pågående krise i fredstid i Norge. 18. mars 2020 var dagen regjeringen holdt pressekonferanse klokken 1600 for å fortelle at den klokken 1700 ville legge fram forslag om fullmaktslov i ekstraordinært statsråd.

Deretter skjedde alt i ekspressfart: Lovforslaget ble behandlet av en nyopprettet stortingskomite fra 19. mars, et lite utvalg inviterte høringsinstanser fikk mindre enn ett døgn på å levere uttalelser til koronakomiteen og lørdag 21. mars ble komiteens innstilling lagt fram for Stortinget. Samme dag ble loven enstemmig vedtatt i Stortinget første gang og bifalt tirsdag 24. mars.

Forslaget var visstnok basert på utredningen NOU 2019: 13 Når krisen inntreffer som regjeringen hadde bestilt av Beredskapshjemmelutvalget. Et flertall i Justiskomiteen hadde opprinnelig anmodet om at utvalget ikke skulle settes ned. I høringsrunden før jul 2019 ble det levert mange kritiske innspill til lovforslaget. Kritikken var såpass hard at det var grunn til å tro at forslaget hadde blitt skrinlagt for godt. Men så kom koronaen.

Også på lokalt nivå ble det i flere kommuner i mars 2020 lagt fram forslag om overføring av myndighet fra kommunestyrene til ordfører, formannskap og kommunedirektøren. Det skjedde også i Trondheim, men forslaget ble kraftig endret og utvidet fullmakt ble kun gitt for noen uker.

Jeg lurer på hva som egentlig skjedde i disse dagene på sentralt og lokalt nivå. Først og fremst lurer jeg på hvorfor godt opplyste mennesker tenkte at det var en god ide å overlate styringen til et lite mindretall som ikke engang er valgt. Men jeg lurer også på hva det er med oss folkevalgte som så villig gir fra oss beslutningsmyndighet og godtar slike hurtigprosesser?

Var det virkelig strengt nødvendig med en koronafullmaktslov? Er det klokt å endre styringssystemet under en krise? Tenkte noen på hvilke signaler prosessen og innholdet sender til befolkningen om verdien av rettsstat og demokrati? Og hva er det som gjør at befolkningen godtar det? Lovforslaget og prosessen rundt berørte tross alt selve fundamentet for styringen av Norge.

Vantroen var ikke like stor da regjeringen sendte forslag om portforbud på høring i januar i år, man hadde jo blitt litt herdet etter mars 2020. Prosessen var langt bedre, det var faktisk satt av tid til debatt og høringsrunde.

Hele 1400 høringssvar ble gitt, mer enn 1200 kom fra privatpersoner, og langt de fleste er visstnok negative. Det ser ut som det faktisk går en grense for hva folk er villige til å akseptere av inngrep. Mens rettsstat og demokrati er relativt abstrakte begrep, er det enkelt å forstå hvordan portforbud fungerer. Og mens koronafullmaktsloven kom i en situasjon med nylig nedstenging og mye usikkerhet, var situasjonen en annen da forslaget om portforbud ble sendt på høring.

Svaret fra Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg fortjener å bli sitert: «Hadde det vært tale om en sykdom med svært høy dødelighet som for eksempel ebola, hadde ønsket om å kunne innføre portforbud vært mer forståelig.» Litt fornøyelig, men først og fremst et signal om uforholdsmessigheten mellom et særdeles inngripende tiltak og det faktum at korona for de aller fleste ikke er en alvorlig sykdom.

17. februar, drøyt to uker etter at høringsfristen gikk ut, sa regjeringen at den ikke ville fremme forslaget for Stortinget. Etter erfaringen med lovforslaget som ble trukket opp av skuffen i mars 2020 på tross av den opprinnelige kritikken, skjønner man at skuffene lett åpnes igjen. Og det ble den allerede samme dag, da statsministeren sa forslaget kunne bli tatt opp igjen, dersom det ble nødvendig.

Ikke bare er dette arroganse i særklasse, men det er også grunnleggende udemokratisk. For hvis smitten plutselig skulle øke til et nivå der regjeringen mener skuffen må åpnes, kan det være vi står i en situasjon som oppleves som kritisk. Forslaget vil fortsatt være like dårlig, men det kan bety at Stortinget vil måtte hastebehandle saken og oppleve stort press. Dermed ender stortingspolitikerne kanskje nok en gang med å vedta en lite gjennomtenkt lovendring.

Med forslaget i skuffen er det en rekke problemstillinger som ikke blir belyst og debattert. En av dem handler om håndheving av portforbud, muligens med patruljering og vaktposter. Hvis politiet ikke har tilstrekkelig med ressurser, hvem skal da utføre oppdraget? Høringsnotatet diskuterer både HV og Sivilforsvaret som mulighet, og ser ut til å peke i retning siste. I Norge har vi ikke tradisjon for å bruke militær makt mot befolkningen på denne måten og spørsmålet trenger derfor grundig debatt.

Samlet er jeg bekymret for andres og min egen mulige nummenhet, at vi i flommen av lovendringer og nye forskrifter venner oss til at myndigheter på sentralt og lokalt nivå innfører inngripende tiltak.

Siste samfunnssikkerhetsmelding forteller at Justis- og beredskapsdepartementet nå vurderer Beredskapshjemmelutvalgets anbefalinger fra 2019. Basert på erfaringene med regjeringens vidtgående forslag om ulike former for tiltak det siste året, er det stor grunn til å følge nøye den videre behandlingen både i regjeringen og når forslaget eventuelt kommer til Stortinget.

Kommentarer til denne saken