Gå til sidens hovedinnhold

Demokratiet kan bli koronaepidemien største offer

Artikkelen er over 1 år gammel

Vi trenger ikke lenger snakke opp faren ved koronaviruset. Den har de fleste innsett. Likevel er det få som innser hvor farlig det som nå skjer faktisk er. Hele verden kan bli endret.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sammenlignet med tidligere tiders epidemier er dødstallene lave. Under Spanskesyken døde omkring 15.000 mennesker i Norge – som den gang hadde omtrent halvparten så mange innbyggere som i dag. Framskriver vi til dagens situasjon, tilsvarer det altså omkring 30.000 koronadøde. Få – om noen – frykter slike tilstander. Bedre helsevesen, en helt annen allmenntilstand blant folk flest – effektive smitteverntiltak raskt, alt dette har bidratt til å begrense både smitte og dødstall. At vi i mange år har hatt økende bevissthet rundt antibiotikabruk bidrar ifølge ekspertisen også – og her skiller vi oss fra svært mange andre vestlige land. Nå får vi betalt for at norske leger har vært «kjipe» og sagt nei når vi har bedt om antibiotika ved lettere betennelser som går over av seg selv, helt uten komplikasjoner for de fleste av oss. Det tar bare litt lenger tid. Tid som vi nå ser sparer liv. Tid er ikke bare penger. Å bruke tid kan også bety forskjellen på liv og død. Det er en lærdom verden må ta med seg ut av denne krisen – og det i langt mer enn medisinbruk.

Nei, jeg er ikke så fryktelig bekymret for de helsemessige langtidsvirkningene av koronaepidemien. Ja, en god del kommer til å dø. Også i Norge. Men i hvor stor grad koronasmitten faktisk påvirker de totale dødstallene innen våre grenser, må vi fortsatt vente en god stund før vi får svaret på. Hvert år dør hundrevis som følge av at de får helt alminnelig influensa. Den årvisse «epidemien» er dråpen som blir for mye for mange. Dette er naturens gang – og har ingen ting med kynisme å gjøre. Vi skal alle dø en gang – både jeg og du som leser dette – og blir vi gamle nok, er det langt fra usannsynlig at det som puffer oss over i det hinsidige, er sykdommer vi har hatt mange ganger før i livet. Dette er verken skremmende eller farlig. Det er normalt.

Nei, skal vi være bekymret for de helsemessige aspektene ved koronaepidemien, må vi utenfor Norges grenser. Det er bare å stålsette seg for hva som vil skje i deler av Sør-Amerika og Afrika – dersom vi får heftig spredning. Der kan det være regioner hvor vi får tilstander lik de vi så i Norge og resten av Europa for 100 år siden – da Spanskesyken herjet.

Det som bekymrer meg er heller ikke nødvendigvis de økonomiske langtidsvirkningene, selv om de kan vise seg heftige nok. Vi kan allerede nå slå fast at mange bedrifter ikke vil klare seg – selv ikke i et land hvor regjeringen pøser den ene «redningspakken» etter den andre inn i samfunnsmaskineriet. Dette vil oppleves dramatisk og svært vanskelig for de som rammes, men er ikke nødvendigvis noen krise – på lang sikt.

Jeg tror også at epidemien kan komme til å føre til positive ringvirkninger. Kursen vi har styrt etter har ikke på noe vis vært bærekraftig – verken økonomisk eller miljømessig. Fordi vi har trodd at alle trær vokser inn i himmelen har vi ikke tatt forholdsregler som kunne gjort oss mer «robuste» i møte med en reell krise. En velfylt pengebinge, fôret av oljemilliarder, har vært forsikringen vi trodde var nok. Selv oljesektorens argeste kritikere har basert sine liv på den økonomiske garantien som ligger i pengene fra oljesektoren. For den som har penger, kan kjøpe seg ut av alle kriser. Trodde vi – og da snakker jeg virkelig om «oss», fra regjeringen og akademia til frisøren som holder styr på det de fleste av oss har øverst på hodet. Nå ser vi at penger ikke nødvendigvis er nok. For oppstår en situasjon hvor «alle» har samme behov, bryter enkelte teorier sammen – fordi normalsituasjonen de referer til, opphører å eksistere.

Likevel: Det er demokratiet som kan bli koronaepidemien største offer. For nå angripes det – så vel innenfra som utenfra.

Vi har lenge sett tegn i tiden – til en ny verdensorden. USAs hegemoni har vært under press, og en isolasjonistisk president har ikke styrket supermaktens innflytelse. For mange som av gammel vane er kritiske til alt «Washington» foretar seg, har ikke dette blitt sett på som en stor utfordring – snarere som en bekreftelse på at man selv har hatt rett. Endelig er det noen som setter amerikanerne på plass! Men det er ingen grunn til å glede seg over at stormakten i Nord-Amerika svekker seg. For stormakten som nå presser fram er langt verre – og farligere.

De siste ukene og månedene har vi sett utslag av dette som vi knapt kunne forestilt oss. Da norske medier – blant annet Aftenposten – skrev om at verneutstyr som ble levert fra Kina i forbindelse med koronaepidemien ikke holdt mål og at det var regelrett farlig å bruke, kom det et knallhardt motangrep fra den kinesiske ambassaden i Oslo – som dypest sett var et angrep på ytringsfriheten og pressefriheten. Dette er et mønster som nå gjentar seg. Man trenger ikke lenger tildele fredsprisen til en brysom demokratiforkjemper for å tirre kommunistdiktaturet. Det holder med en karikaturtegning eller – som i dette tilfellet, helt normal, kritisk journalistikk som avdekket at kinesiske produkter faktisk ikke holder mål. Selv bagatellmessig kritikk av kinesiske varer oppfattes som et angrep mot systemet Kina er basert på. Dermed klarer makthaverne i Beijing og deres utsendinger rundt om i verden på forbilledlig vis å understreke alvoret i kritikken. Kun et regime som ikke aksepterer alminnelige rettsstatsprinsipper og bærebjelkene i demokratiet, oppfører seg slik kinesiske myndigheter nå gjør. Og det er ikke lenger nok å understrykke egen befolkning. Nå forsøker man helt åpent å tvinge alle andre i kne - deriblant norske redaktører og journalister.

Vi har all mulig grunn til å bekymre oss over vår avhengighet av alt fra varer og teknologi til kapital fra diktaturet i verdens mest folkerike land. I kjølvannet av koronaepidemien vil mange demokratiske land være mer sårbare enn noen gang. For hvem kan forsvare å si nei til rause bidrag og kreditter fra kinesiske interesser etter det som har skjedd – selv om man dermed også må ta med på kjøpet aksept for et samfunnssystem som har bygd seg mektig ved blant annet å sende hele folkegrupper i interneringsleirer? Norge er ikke blant de mest utsatte, for selv om oljefondet blør milliarder hver eneste dag, så vil det overleve – og på ett eller annet tidspunkt begynne å vokse igjen. Annerledes da med land som Spania og Italia, for ikke å snakke om land i andre deler av verden.

Men det er ikke bare kommunistdiktaturet vi bør være bekymret for. Ungarn har i skyggen av en koronaepidemi som i skrivende stund har kostet «bare» 32 dødsfall og ført til 678 bekreftede smittede, vedtatt lover som i realiteten gir statsministeren rett til sette demokratiet ute av funksjon – i uoverskuelig framtid. Alvoret i situasjonen til tross: Det ruller ikke russiske panservogner i gatene, slik som i 1956. Selv den mest liberale befolkning vil akseptere at alminnelige prinsipper parkeres for en begrenset periode dersom samfunnet utsettes for ekstrem fare – men 32 to dødsfall av virussmitte er ikke i nærheten av å rettferdiggjøre lovendringene som for noen dager siden ble vedtatt av nasjonalforsamlingen i Budapest. Vi ser tilsvarende trekk i flere østeuropeiske land.

Teknologien er på undertrykkernes side. Dette er ingen ny erkjennelse, og mange har advart mot følgene av systemer som kan overvåke absolutt alt vi foretar oss. Hvilke varer vi handler, hvor vi er og hvilken bil vi kjører, hvem vi er sammen med, hvilke nyheter vi leser på nett og hvilke serier og filmer vi streamer – alt dette, og uendelig mye mer, kan leses ut av de digitale sporene vi etterlater oss. Så lenge alt foregår innen strengt regulerte rammer og informasjonen slettes etter kort tid – det er iallfall hva vi ønsker å tro – så har de fleste av oss tenkt som så at dette ikke har stort å si. Er det noe å mase med, liksom?

Kritikerne har som oftest blitt avfeid under henvisning til at de er bakstrevere som mener alt var bedre før. Nå ser vi at det eneste som skulle til for at informasjonsteknologiens mest omseggripende egenskaper skulle tre fram, var et virus som krever noen tusen liv. Selv i Norge er det lansert en app som overvåker alle bevegelser vi gjør - og som rapporterer til myndighetene dersom vi er på «feil» sted. Den er riktignok frivillig å laste ned, men slik er det ikke i svært mange andre land – heller ikke i demokratiske. Hva hvis vi kobler overvåkingsmulighetene i det digitale samfunnet med en ekspanderende stormakt som er basert på det motsatte av demokrati, ytringsfrihet og grunnleggende menneskerettigheter?

Her er vi ved kjernen av det som bør bekymre oss denne påska. La gå at kun de som har hytte i egen kommune kan pakke bil og snøscooter og sette av gårde. Om det har noen effekt på koronasmitten eller ei: Det går over. Vi lever greit med at puber er stengt og at restaurantbesøk må vente. Uansett hvor lei vi er av hjemmekontor, masete unger og samboere som går oss på nervene: Der ordner seg! Snart. Etter påske. Til sommeren. Før jul. Før eller siden. Garantert. Men at grensesteiner for individets frihet flyttes flere hakk og at samfunnets demokratiske spilleregler utfordres – og at en stormakt som brukte brutal undertrykking for å stanse virusspredningen får enda større spillerom og innflytelse, det kan på sikt true oss mer enn det meste annet.

NATO-sjef Jens Stoltenberg har helt rett: Når koronaepidemien er over må Europa diskutere både forholdet til, og avhengigheten av, Kina – og ikke minst; hvordan vi organiserer våre samfunn. Fra det små til det store. Vi har ikke blitt mer robuste de siste tiårene – men ekstremt mye mer sårbare. Klarer vi ikke å ta den lærdommen inn over oss, kan selv ikke verdens største oljefond redde oss.

Kommentarer til denne saken