Henrettelser av sivile. Brutale voldtekter av kvinner og barn. Målrettet bombing av sykehus, skoler og barnehager. Fem måneder med krig i Ukraina har så langt resultert i en rekke tilfeller av russiske krigsforbrytelser.

Massakren som ble avdekket i Butsja etter at russiske styrker trakk seg ut av byen, viste sjokkerende bilder. TV2 besøkte den ukrainske byen i april, og en artikkel skrevet om besøket skildrer grufulle scener. Lik i gatene. Noen så ille tilredt at det ikke var mulig å slå fast om det var «en mann eller kvinne, ung eller gammel». Døde med bakbundne hender, skutt i hodet. Hundrevis av drepte i en massegrav.

Scenene sjokkerte. Det gjør også to videoer som nå har dukket opp på sosiale medier. Aftenposten skriver om disse videoene i artikkelen «Putins soldat kastrerte en ukrainsk soldat».

Artikkelen forteller om umenneskelig behandling av en krigsfange. Den første videoen viser en ukrainsk soldat tatt til fange, liggende på magen og bakbundet på hendene. En russisk soldat bruker en tapetkniv til å skjære av ham penisen og testiklene. De lemlestede kroppsdelene holdes opp foran kamera før den ukrainske soldaten skytes i hodet.

I video nummer to dras liket langs bakken.

Aftenpostens artikkel er en gjengivelse av videoene. Det som foregår på videoen forklares mer detaljert enn i denne teksten. Beskrivelsen av det som skjer gjør sterkt inntrykk. Det er så rystende, grotesk og jævlig.

Fem måneder med krig – og fem måneder med dekning av krig – har påvirket oss.

Mobiliseringa vi så de første par ukene har avtatt. Vi følger ikke lenger krigen minutt for minutt, time for time. Det er ikke så rart. Hva kan vi egentlig gjøre på dette tidspunktet? Livet i Norge går sin vante gang. Vi følger fortsatt med på utviklinga i Ukraina, vi leser nyheter om russiske angrep, og Putins og Russlands fremstilling av «den militære spesialoperasjonen» de sier foregår i Ukraina.

Samtidig trenger vi å lese nyheter som er nærmere hjemme, mer oppløftende og lettere å forholde seg til. Meningene rundt mediedekningen av hvalrossen Freya er mange og delte, men det er i alle fall lettere kost enn krigsreportasjer og menneskelig lidelse.

Derfor er historien som den fortalt i Aftenposten så viktig. Krigsforbrytelser deles og blir allment kjent. Men også fordi vi som passive tilskuere til krigen faktisk forstår hva som foregår.

Vi trenger å røskes ut av komfortsonen vi lever i. Forstå meg rett, vi har våre utfordringer her også. Økte matpriser, bensinpriser og strømpriser. Det er en tøff tid for mange. Men landet vårt bombes ikke. Kvinner voldtas ikke systematisk. Menn kastreres ikke med tapetkniv.

Vi er heldige som slipper å forholde oss til krigen, som ikke opplever det som skjer i Ukraina eller det som skjer med ukrainere. Vi er heldige som befinner oss så langt borte fra russiske bombeangrep.

Det minste vi kan gjøre er å ta inn over oss det som skjer. Forhåpentligvis kan disse rystende skildringene riste ny motivasjon for mobilisering i oss. Oss, både som i enkeltindivid og som samfunn.

Det er norske myndigheter og politikere som har ansvaret for å sørge for at Norge tar imot ukrainske flyktninger på en god måte. Og at vi sender nødvendig utstyr til Ukraina. Det er også de som har ansvaret for å legge press på russiske myndigheter.

Men vi som enkeltindivid kan også bidra. Vi kan bidra med å påvirke hvordan norske myndigheter reagere på krigen ved å engasjere oss. Vi kan heve stemmen vår, skrive leserinnlegg, kontakte politikere, vise at vi bryr oss.

Vi er så privilegerte at vi kan velge å se bort fra grusomhetene som skjer i Ukraina. Det må vi ikke gjøre. Den farlige likegyldigheten må vi for all del unngå.