I den patriarkalske familien var «Far sjøl» den sentrale skikkelsen. «Far sjøl» hadde rett til å tukte både ektefelle, barn og tjenerskap. I dagens forhandlingsfamilie skal barnet på demokratisk vis bli sett, hørt og tatt hensyn til. Hva og hvem har påvirket denne utviklingen, og hvor går veien videre?

I Christian den femtes Norske lov fra 1687, kunne faren i huset regjere som en småkonge over familie og tjenestefolk. Familiens overhode kunne få hjelp av staten dersom riset eller stokken ikke var nok til å tukte barna. Barn helt ned til sju år ble plassert i tukthus.

Når begynte nye ideer å få fotfeste? I tidsepoken ca. 1690 – 1790, som i ettertid har blitt kalt opplysningstiden, ble nye problemstillinger reist. Det ble blant annet satt spørsmålstegn ved farens altomfattende makt over barn. I 1771 mistet foreldrene rett til å sette «onde børn» i tukthus uten lov og dom. Vi finner også spor av ny tenking i litteraturen. Sentralt er J.J. Rousseaus bok «Emile», fra 1762. Rousseau argumenterte for en ny oppdragelse som i frihet skulle utvikle barnets naturlighet. Barnet skulle ha rett til å lære gjennom sin egen aktive virksomhet, og ikke bare gjennom autoriteters ord.

I Norge ble Nicolai Wergeland (1780 – 1948) inspirert av Rousseaus ideer i boka «Emile», og han ga selv ut boka «Henricopædien». Denne boka omhandlet oppdragelsen av sin sønn Henrik. Nicolai Wergeland anbefalte i boka at Henrik måtte få utfolde seg og prøve kreftene så fritt som mulig, men det måtte aldri være i tvil om hvem som var sjefen.

I undervisningen ved jusstudiet ved Universitetet i Oslo på midten av 18-hundretallet, finner en også spor etter nye tanker om forholdet mellom foreldre og barn. Professor Peter Jonas Collet underviste i familierett fra ca. 1850. Collets forelesninger gir et bilde av barnas status i familien. Han peker på at foreldres makt over er barna vidtgående. De kunne fortsatt banke barnet sitt, men ikke slå det helseløst. De kunne forlange lydighet og underkastelse. Professor Collet var opptatt av at barnet var et individ med juridiske rettigheter, som – når det var modent nok, burde få si sin mening og bli hørt i saker som angikk dets personlige anliggende. Barnets posisjon i familien var under utvikling.

På slutten av 1800-tallet ble det vedtatt to lover som påvirket forholdet mellom foreldre og barn. I «Lov om Indskrænkning i Anvendelse av legemlig Revselse» fra 1891 ble det fastlagt at foreldre bare kunne anvende «måteholden legelig Revselse paa børn som står under deres myndighet». I Vergerådsloven av 1896, slås det for første gang fast at Staten hadde et overordnet ansvar for alle vanskjøttede barn. Staten skulle altså ta et ansvar for de barna som hadde det aller vanskeligst. Fysiske straff i skolen ble lovmessig avskaffet i 1936, men foreldre hadde fortsatt lov og rett til å slå barna sine. «Refselseslov» ble opphevet i 1972. Men første i 2010 ble Barnelovens § 30 endret til at all form for fysisk vold ovenfor barn ble forbudt og straffbart etter vanlige bestemmelser i straffeloven.

Samfunnsvitenskap har tilført ny kunnskap i forståelse av barndommens betydning. I forrige århundre sluttet vi også å se på barn som små voksne. Synet på barn som selvstendige individer med egne rettigheter, som kunne og burde ta en del bestemmelser selv og rett til å bli hørt i saker som angikk hun/han, vokste fram. Vi ser konturene av det kompetente og autonome barnet som endrer maktrelasjonen mellom barn og foreldre. Barnas stemme og mening skal høres, – den såkalte forhandlingsfamilien oppstår. Det kompetente og autonome barnet som vi kjenner i dag er ikke «Far sjøl i stua» sin eiendom. Sosialantropologen Marianne Gullestad sier at oppdragelsesmodellen i familier endrer seg fra å være basert på lydighet og det å være til nytte, til en modell basert på forhandlinger og å «være seg selv».

Etterkrigsgenerasjonens (68-erene) sitt opprør mot autoriteter av ulikt slag, og kvinnekamp for frihet og likestilling, kan vel betraktes som både en konsekvens av faglige og politiske strømninger, – og en drivkraft på den videre utviklingen av barnets posisjon i familien.

Et annet interessant perspektiv som også kan kaste lys over kronikkens tema, er forskningen til økonomene Matthias Dopek og Fabrizio Zilibotti: «Parenting with style: Altruisme and paternalisme in intergenerational preferanse transmission». De mener å påvise en systematisk sammenheng mellom høy grad av økonomisk ulikhet i et samfunn, og utbredelse av «paternalisme» i barneoppdragelsen og vise – versene. I samfunn med relativt små økonomiske ulikheter ser en oppdragelsesmodeller som stimulerer barna selvstendighet og rettigheter. Uten å trekke denne forskningen for langt, kan det være fristen det å trekke inn arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiets kamp for økonomisk utjevning for å forstå noe av den utviklingen som drøftes her.

Hvor går veien videre? De siste tjue årene har oppdragerstilen i USA endret seg i retning tilbake til mer paternalisme. Det er ikke den voldelige «Far sjøl i stua» stilen som rår, men en gjennomgående autoritær oppdragelsesform hos høyt utdannede foreldre som konstant cruiser over barna og passer på at de tar riktige valg. Denne «helikopteradferden» sammenfaller med økt ulikhet i det amerikanske samfunnet. Kina som sliter med enda større økonomiske ulikheter utmerker seg i enda sterkere grad. Uansett grad av økonomisk ulikhet, har vel barn aldri vært mer kontrollert og overvåket enn i dag. De holdes i offentlige institusjoner (barnehage og skole) fra de er ett til nitten år. Tiltak sette inn ved det minste avvik fra en smalt definert normalitet.

Fritidstilbud er voksenstyrt, og i den mulige lille egenstyrte fritid overvåkes barna av foreldrene via smarttelefon. Sosiologen Ivar Frønes kaler dette for barndommens paradoks: Både foreldre og samfunn ønsker det autonome og kompetente barnet, men samtidig sperrer vi det inn i institusjoner, overvåker og kontrollerer det.

Den gamle «Far sjøl i stua» er død, men rører han på seg i andre forkledninger?