Det er litt av en høst vi går i møte. Den pågående strømpriskrisen skaper kaos internt i regjeringspartiene, og i regjeringens forhold til store LO-forbund. En internasjonal bølge av tilbudskrise og inflasjon endrer de økonomiske spillereglene for de aller fleste på et vis som for ikke lenge siden var utenkelig – og inflasjonens natur gjør det umulig for norske politikere å løse problemene med å bare bruke mer penger.

Ikke minst pågår det få timer fra Norge en aldeles grusom krig som endrer Europa for alltid, skaper helt nye spenninger og trusler i våre nærområder, og som i høst vil merkes på matvaretilgangen og -prisene i store deler av verden.

I Norge har vi vent oss til å møte kriser med stor selvtillit. Vi er jo annerledeslandet Norge. Vi har ressurser, vi har penger (veldig, veldig mye penger), vi har tillit til hverandre, og vi har et godt organisert arbeids- og samfunnsliv. Ambisjonsnivået for politikken som føres, og språket vi bruker for å snakke om politikk, har vært deretter.

Det norske politiske språket, og de norske politiske virkemidlene, er laget for stabile, trygge tider. Under koronakrisen kunne staten stille opp med store krisemidler til de fleste sektorer, og selv om vi alle måtte leve med begrensninger i hverdagen i lang tid (og noen av oss var kritiske til flere av tiltakene), tok det ikke lang tid før de aller fleste av oss følte oss trygge. Slik vi gjorde kort tid etter finanskrisen brøt ut, og slik vi gjorde etter oljeprisfallet på midten av 2010-tallet.

Men selv om det er verdt å være stolte over at vi som land har klart oss godt gjennom de foregående tiåras kriser, er det grunn til å stoppe litt opp nå. Forandringene som nå treffer oss er nemlig av en annen art:

  • Vårt naboland Russland har stikk i strid med alle internasjonale regler og respekt for menneskeverdet invadert et europeisk land, og gjennomfører en hensynsløs og fanatisk krig mot den ukrainske befolkningen. Det sikkerhetspolitiske bildet for Norge er endret over natten, og vårt forhold til vår største nabo vil ikke bli det samme igjen i vår levetid.
  • Inflasjon og renteøkning vil merkes hardt for svært mange, og et så gjeldstynget land som Norge, der det er vanlig å ha flerfoldige millioner i gjeld på helt vanlige boliger, er utsatt.
  • Strømprisene på sør- og vestlandet sprenger rammene for hva de fleste trodde var mulig, og skaper bekymring blant folk og kaos i politikken.
  • Vinteren kommer, og den varslede energikrisen i Europa skaper frykt for mange som trenger strøm og gass til oppvarming.

Mange som i dag tror de tilhører middelklassen og som til nå ikke har gått til sengs og bekymret seg for regninger, risikerer med andre ord en helt ny hverdag i løpet av få måneder. Det er vanskelig å si hvordan det vil slå ut politisk. For Norge har i lang tid vært et slags «to tredelssamfunn» – et samfunn der majoriteten har hatt det godt og trygt, og der de som faller utenfor (eller blir holdt tilbake) ikke har vært mange nok (eller ressurssterke nok) til å utgjøre noen særlig politisk kraft. Dermed har ulikhetene kunnet øke i Norge over lang tid uten at det har gitt særlige politiske utslag.

Det er ikke gitt at det forblir slik dersom mange flere familiers hverdagsøkonomi og trygghet kneler som følge av en kald vinter, kraftig prisvekst, økende rente og knusende strømpriser.

Vi vet i det hele tatt ikke særlig mye om hvordan et land som Norge tåler en utvikling der mange flere enn før opplever at politikken ikke er der for dem – slik vi i verste fall risikerer i månedene og årene som kommer. Det har nærmest blitt automatikk i å avvise erfaringene med fremmedgjøring og demokratisk svekkelse i land som USA, Storbritannia, Ungarn og Polen med at «det kan ikke skje her, vi er jo Norge». Men i bunn og grunn er vi et helt vanlig land.

Ja, vi har hatt bedre forutsetninger enn mange andre – men vi har våre sårbarheter, vi og. Krisene som nå treffer oss kan jo komme til å ramme et land som Norge mer enn mange andre – vi er værutsatte og har kalde vintre, vi har volatile kraftpriser, vi har høy boliggjeld, og vi er nabo med et tiltakende autoritært og voldelig Russland.

Enkelte har forklart – eller unnskyldt – regjeringens mildt sagt trøblete start med at de har fått en serie kriser i fanget som gjør det vanskelig å fokusere på egne visjoner og egen politikk. Det resonnementet har jeg problemer med å forstå. Det er jo ikke slik at behovet for visjonær politisk ledelse og gode, praktiske løsninger blir mindre i krisetid. Farene vi nå går i møte burde strengt tatt passet godt med de politiske vyene til en sosialdemokratisk sentrumsregjering som gikk til valg på å minske avstandene mellom folk. Men de norske partienes språk og verktøykasser er i stor grad laget for gode tider.

Jeg går med en ekkel følelse av stadig økende avstand mellom realitetene rundt oss på den ene siden, og språket det politiske Norge bruker på den andre.

Troen på at Norge er et annerledesland der alt går bra til slutt, er overmoden for revisjon. I tidene vi nå går i møte er det noe nonchalant over den, som truer med å gjøre oss blinde for våre egne sårbarheter. Politikerne må bli flinkere til å sette ord på situasjonen vi befinner oss i, og tørre å tenke større og mer nytt når løsningene skal på bordet. Mediene må bli flinkere til å skille mellom viktig og uviktig. Og vi må alle tenke mer over at mye vi har tatt for gitt i lang tid, plutselig kan være i fare.