Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I boken Putins troll (nylig oversatt til norsk) leverer den finske journalisten Jessikka Aro en grundig dokumentasjon på hvordan russiskstyrt propaganda adopteres og opprettholdes av vestlige meningsytrere. Putin-regimets hensikt er åpenbar: gjennom virkelighetsvridning og mytebygging å fremstille Vesten på en måte som skal dempe og relativisere Putins skyld for en rekke maktovergrep, ikke minst for pågående krigsforbrytelser i Ukraina.
Den propagandastyrte forestillingen om at det egentlig er Vesten som er skyld i Ukraina-krisen er for øvrig ikke bare noe som har blitt vedlikeholdt og kronisk repetert i vestlige høyreekstreme og (men i mindre grad) i venstreradikale miljøer. Også innen akademia har en slik forklaringsmodell fått feste, ikke nødvendigvis som resultat av propaganda-påvirkning (som i ovennevnte tilfelle), men som analyseverktøy.
Den amerikanske statsviteren John Mearsheimer som nylig deltok i en Holberg-debatt i Bergen, har lenge hevdet at Ukraina-krisen til syvende og sist er Vestens skyld. Han begrunner blant annet dette med at Vesten i kjølvannet av Sovjetunionens kollaps utvidet østover både militært (Nato), økonomisk (EU) og politisk (gjennom ønsket om at tidligere kommunistregimer skulle omdannes til demokratier). Gjennom en slik geopolitisk forklaringsmodell konkluderer man med at Russlands krig(er) mot Ukraina først og fremst må oppfattes som er et resultat av russisk defensiv politikk. Dermed reduseres Putins krigshandlinger til en ren negasjon, som kun en reaksjon på vestlig press.
En påstand som ofte gjentas for å nøre opp under Vestens skyld er at sistnevnte begikk løftebrudd i kjølvannet av samtaler med Mikhail Gorbatsjov i 1990. Én av samtalene ble ført mellom Gorbatsjov og James Baker (daværende utenriksminister for USA) hvor sistnevnte sa at Nato ikke ville utvide østover. Gorbatsjov på sin side skal ha gitt sin tilslutning til Tysklands gjenforening. Samtalene skjedde i en politisk svært turbulent situasjon hvor oppløsningen av Sovjetunionen og gjenforeningen av Tyskland dannet bakteppe.
Det er verdt å merke seg at det ikke er snakk om en skriftlig avtale. Ikke minst må man ta i betraktning at da samtalene ble ført het Russland fremdeles Sovjetunionen og Warszawapakten var en geopolitisk maktfaktor. I stedet for å kontekstualisere samtalene og se dem i lys av de store omveltningene som fant sted i Øst-Europa etter Sovjetunionens sammenbrudd, velger enkelte å stadig repetere fortellingen om løftebruddet fra Vesten. Denne løftebruddslegenden har så blitt innføyd i rekken av forklaringer på hvorfor Vesten er skyldig (eller medskyldig) i at Russland gikk til krig mot Ukraina.
I 2014 intervjuet Gorbatsjov-forskeren, historikeren og journalisten Ignaz Lozo, Gorbatsjov for den tyske TV-kanalen ZDF. I intervjuet sa Gorbatsjov at Vesten på ingen måte lovet Kreml at Nato ikke skulle utvidet østover etter Tysklands gjenforening. Han ble heller ikke forrådt [betrogen] av Vesten; eksistensen av et løfte om ikke å utvide Nato er, med Gorbatsjovs egne ord, «en myte». I et intervju i Welt (26.1.2022) hevder Lozo at det å opprettholde fortellingen om løftebruddet «på en grotesk måte nå tjener Moskva som en ‹argumentasjonshjelp› for Putin-legenden om den vestlige løftebrudds-mentaliteten».
I samme intervju gjengir han en samtale han hadde med Baker hvor sistnevnte understreket at det han sa til Gorbatsjov ikke var avklart verken med Det hvite hus eller sikkerhetsrådet: «To dager etter mine ytringer til Gorbatsjov angående nato-utvidelse endret USA sin posisjon. Dette visste Sovjet og de sa ikke et ord om det». Det er imidlertid riktig at Gorbatsjov ønsket å forhindre en Natoutvidelse og at han ikke ønsket en oppløsning, men en demokratisering av Sovjetunionen. Han måtte likevel bøye seg for Helsingfors-erklæringen fra 1975 (som også Sovjetunionen hadde undertegnet) om at ethvert land hadde rett til selv å velge hvilken allianse det vil tilhøre.
Det er verdt å merke seg at også Vladimir Putin har tatt til orde for alliansefrihet. Ved grunnleggelsen av Nato-Russland rådet i Sotsji 17. mai 2002, uttalte han at «Russland er, som dere vet, inne i en svært konstruktiv dialog med Nato [ ...] Jeg er overbevist om at Ukraina ikke vil sky unna prosessen med å utvide interaksjonen med Nato og de vestlige allierte som helhet». Han understrekte at Ukraina – på lik linje med Russland – måtte finne «sitt eget forhold til Nato [ ...] Til syvende og sist bør avgjørelsen tas av Nato og Ukraina». Dette var Putins ord fra 2002. Føyer vi inn Budapest-memorandumet (fra 1994), der Russland garanterte for at Ukrainas grenser og uavhengighet skal respekteres, er det opplagt hvor kunsten å bedrive løftebrudd bør plasseres.
Ifølge Lozo holdt Gorbatsjov lenge en beskyttende hånd over Putin. Da massedemonstrasjonene pågikk i Moskva i 2012, hvor folket beskyldte Putin for valgfusk, var imidlertid tonen blitt en annen. I en tale Gorbatsjov holdt på Moskva-universitetet sa han at demonstrasjonene ville eskalere dersom ikke Putin «overvinner seg selv og forandrer tingenes tilstand». Han sa også at «Putin har gjort mye for landet, men nå har han uttømt sitt potensial».