Gå til sidens hovedinnhold

Den smertefulle arven etter 22. juli 2011

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Tidligere AUF-leder Ina Libak overlevde massakren på Utøya. Hun bærer merker på kropp og sjel etter å ha blitt skutt fire ganger denne mørke sommerdagen i 2011. På mirakuløst vis overlevde hun fordi andre gjemte henne og la press på sårene hennes. Det gjør vondt å høre henne fortelle hva som skjedde og om kampen for å finne tilbake til et normalt liv.

Veien har ikke vært enkel for Ina og alle de andre som overlevde på Utøya. I tillegg til fysiske og psykiske skader har de jevnlig blitt utsatt for hatytringer og trusler. A-magasinet skrev i juli 2018 om hvordan Utøya-overlevende og AUF-topper ble utsatt for drapstrusler, hets, rasistiske kommentarer og andre ubehagelige meldinger. Avsenderne er ofte menn i 50-60 årene med høyreekstreme holdninger, og som opererer fra hemmelige Facebook-grupper.

Det er snart ti år siden vi fikk den rystende nyheten om terrorangrepet i Regjeringskvartalet og på AUF sin sommerleir på Utøya. 77 uskyldige mennesker ble drept i angrepet. Av disse ble 69 ungdommer henrettet på bestialsk vis av en norsk terrorist med høyreekstreme holdninger. Et terrorangrep med dyptgripende konsekvenser for enkeltpersoner, familier, vennegjenger, nabolag og oss som samfunn. En brutal ekstremhandling rettet mot fellesskapet og våre demokratiske verdier.

Ungdommer fra Levanger ble hardt rammet av angrepet. 13 av våre ungdommer dro på politisk sommerleir på Utøya, 12 kom tilbake. Vi som kommune har derfor et ekstra stort ansvar for å forhindre at et slikt angrep skjer igjen. Det skylder vi ungdommen vår, de overlevende, pårørende og etterlatte etter 22. juli.

Boka «Aldri tie, aldri glemme» ble lansert av AUF 6. april. Dette er en bok som gir oss innblikk i hvordan livet har vært for de som overlevde, for etterlatte og tillitsvalgte i årene som har gått siden 2011. Her er hjerteskjærende og uvirkelige fortellinger fra tidligere AUF-leder Ina Libak og levangerjenta Sofie Rosten Løvdahl som overlevde massakren. Arne Okkenhaug bidrar med en artikkel om hvordan han og familien har taklet livet etter tapet av eldste sønnen Emil.

Boka forsøker å beskrive røttene til ytre høyre og tar et oppgjør med den kollektive berøringsangsten vi som samfunn har hatt for å ta debatten om hvordan vi skal bekjempe politisk hat, høyreekstremisme og konspirasjonsteorier. Hvordan møter vi hatefulle ideologier, ytringer og handlinger? Hvorfor kvier vi oss for å diskutere 22. juli i offentligheten?

«Det var den mørkeste dagen for Norge siden andre verdenskrig», skriver nå avdøde LO-lederen Hans-Christian Gabrielsen i et innlegg i boka.

Etter ti år er det fortsatt grunn til å reflektere over spørsmålet: Hvordan kunne dette skje? Terroristen vokste opp blant oss, og han utviklet ekstreme holdninger uten at varsellampene lyste rødt. Hvordan skal vi forstå terroren, hvor kom gjerningsmannens hat fra, hvilke ord bruker vi når vi når vi omtaler angrepet og hvilke lærdommer kan vi trekke av det som skjedde?

Biskopen i Oslo, Kari Veiteberg var tydelig i sin tale i Domkirken ved minnemarkeringen i 2020:

«Det var eit målretta angrep mot arbeiderrørsla, mot solidariteten, og mot tru på at alle menneske, same kva tru og livssyn og hudfarge vi no har, er like mykje verdt».

Terroristen fikk sin rettferdige straff, men det ideologiske tankegodset lever videre i de mørke rommene – arenaer vi ikke har full oversikt over.

Det er med ubehag og uro vi registrerer at mange av våre barn og unge opplever utenforskap, - særlig i disse pandemitider med stengte skoler og reduserte fritidsaktiviteter. Mange bruker mye tid på nett og sosiale medier. De fleste på uskyldig leting etter underholdning og spenning. Flere søker også fellesskap, mening, tilhørighet og aksept.

Men noen leter og finner de mørke rommene der ekstreme holdninger, vold og hat får utfolde seg fritt. Vi så disse kreftene i spill under det voldelige angrepet på den amerikanske kongressbygningen i januar i år. Og vi så det i det ufattelig tragiske søskendrapet i Bærum 10. august 2019.

Skoleelever må lære om det som skjedde 22. juli 2011 og om holdningene og ideologien som lå bak. Lærere må skoleres slik at de vet hvordan de skal ta tak i problematikken og undervise om vanskelige tema.

I den nye læreplanen for grunnskolen som trådte i kraft fra høsten 2020 er 22. juli er eget tema. NTNU og Det Europeisk Wergelandsenteret har på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet utviklet digitalt læringsmateriell som støtte for lærere i undervisningen om 22. juli 2011. Ved lanseringen sa kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby:

«Det er viktig å styrke barn og unges demokratiske kompetanse, og det er viktig at vi klarer å fortelle og undervise om terrorangrepene 22. juli på en god måte for dagens skoleelever».

Demokrati og medborgerskap er ett av flere tverrfaglige tema i den nye læreplanen. Undervisningen skal utvikle kunnskap om og innsikt i demokratiske verdier og skal bidra til å forebygge ekstreme holdninger, handlinger og terrorisme. Kunnskap om terrorhandlingen 22. juli 2011 skal inngå i opplæringen.

Elevene som i dag går på ungdomsskolen og videregående var små da angrepet skjedde, barneskoleelevene var ikke født. Det er en ny generasjon ungdommer som vokser opp, og de må få lære om hvem som ble tatt fra oss og hvorfor de ble drept. Vi trenger lærere som kan undervise om vanskelige temaer som 22. juli, høyreekstremisme, hatefulle ytringer og fremmedfrykt. Det er kommunene som skoleeier som har ansvaret for at lærerne gis kunnskap og nødvendige verktøy til å møte de pedagogiske utfordringene denne type undervisning fører med seg.

Arne Okkenhaug avslutter sin artikkel i boka «Aldri tie, aldri glemme» med en cherokee-legende om den kloke, gamle mannen som lærte sine barn om livet. Den understreker betydningen av å ta et personlig ansvar og begynne med seg selv:

«Jeg har en stor kamp inni meg. Det er en kamp mellom to ulver. Den ene ulven står for ondskapen; som frykten, sinne, misunnelse, sjalusi, grådighet og arroganse.

Den andre ulven står for godheten; som gleden, fred, kjærlighet, håp, deling, ydmykhet, snillhet, vennskap, empati, sannhet og medlidenhet. (Barna tenkte over dette en liten stund, og spurte deretter bestefaren): Hvilken ulv vil vinne? Og den kloke mannen svarte: Den som jeg gir mat og livskraft».

Kommentarer til denne saken