Over hele landet satte mange kaffen i vrangstrupen mandag.

Overfor NRK Vestlandet foreslo Sp-politiker Erling Sande at flere store prosjekter på veg og bane over hele landet kan utsettes eller nedskaleres. På den listen står E6 gjennom Trøndelag.

Utspillet kunne kanskje gått under radaren, hadde det ikke vært for at Sande leder Stortingets transportkomité. Dette er altså Senterpartiets fremste samferdselspolitiker – som tilsynelatende ikke ser verdien av veibygging i distriktene.

Utspillet var som en sekk med saftige kjøttbein for makthungrige opposisjonspolitikere på Stortinget. I løpet av timer mobiliserte Høyre folk over hele landet, og utover mandagen poppet det opp artikler i nyhetsmedier – om hvordan Senterpartiet nå svikter distriktene. I Fredriksstad Blad var Høyres Tage Pettersen «skremt», mens Liv Kari Eskeland fra samme parti var «sjokkert» i Fjordabladet.

Her i Trøndelag var det Mari Holm Lønseth som mente Senterpartiet sto for et «svik».

Så kan vi spørre om Sande representerer Senterpartiets og regjeringens politikk i dette utspillet. Svaret er nok nei. Stortingsrepresentanten fra Sogn og Fjordanes egentlige budskap i intervjuet med NRK Vestlandet, var at vi må bruke mer penger på rassikring og fylkesvei – på bekostning av store motorveiprosjekter inn til de store byene. Han trodde nok han snakket til distriktsvelgere da han sa dette. Og Sande har jo rett i at distriktene har mange fylkesveier med jevnlige ras. Dessuten kan vi – og bør vi – diskutere om det skal være firefeltsveier overalt.

Likevel ble dette så fryktelig feil. Feil budskap og feil tidspunkt.

Det tok nok ikke mange minuttene før telefonen til Sande gikk varm – og da var det ikke bare høyrefolk som var sjokkerte og skremte. Hans partifeller lot seg trolig provosere minst like mye – for det siste man trenger i Gudbrandsdalen, i Hordaland, på Sørlandet og i Trøndelag er at det sås tvil om det man allerede har sikret på statsbudsjettet. Nå må tilhengerne av bedre E6 gjennom Trøndelag eller bro over Sognefjorden bruke politisk kapital på å slå fast at løftene fortsatt gjelder – for byråkrater, storbypolitikere og miljøfolk kommer ikke til å la denne sjansen til å stoppe prosjektene gå fra seg.

Sandes utspill har samtidig en annen dimensjon. Det er et bilde på en regjering som ikke evner å skape entusiasme for sin politikk, og som ikke har et klart prosjekt. Hvis Støre, Vedum og co. fra starten hadde klart å selge inn en fortelling om hvordan de nå skal bygge landet, så hadde ikke enslige svaler fra Sogn og Fjordane kommet med slike utspill.

De som har lest hele regjeringserklæringen fra Hurdal, vil si det står en del bra i den. Men det er betimelig å spørre: Hva husker du fra den? Hva er regjeringens store plan, store reform og store idé?

Hvorfor debatteres det ikke hvordan sentraliseringen av samfunnet nå er i ferd med å snus, hvordan nettopp vegprosjekter i distriktene blir fremskyndet tross sin manglende «samfunnsøkonomiske nytte» eller hvordan vi skal få et bærekraftig grønt skifte? Fordi regjeringen ikke har formet disse debattene.

Det er ikke så rart at nye regjeringer må jobbe seg varme. Folk hentes fra helt andre jobber, og settes inn i roller med enormt ansvar. Men nå har det gått snart fire måneder. Det eneste mange husker fra disse månedene er strømkrise, koronatiltak og oppløsing av Viken. Regjeringen har kanskje håndtert disse sakene på en grei måte – men til felles har de at Støre og statsrådene reagerer på ytre forhold, heller enn å forme debatten selv.

Med et bondeopprør, et klimaopprør og en sentralisering som har blitt kraftig forsterket under koronaen, har regjeringen mange forventninger foran seg som vil kreve tålmodighet og tillit. I stedet er det motsatte i ferd med å skje.

For velgerne har allerede reagert. Mens de foregående regjeringene har gått et lite knepp opp eller ned på meningsmålingene i sine første måneder, har Ap-Sp-regjeringen stupt.

På Norfaktas måling for Nationen og Klassekampen i forrige uke fikk Sp 7,2 prosent, nesten en halvering siden valget, og mindre enn både SV og Rødt. Faktisk hevdes det at ingen regjering noen gang har stått så svakt etter 100 dager. Det verste med den påstanden, for regjeringens del, er at slike ting har en tendens til å bli selvforsterkende sannheter.

Nå haster det for alvor å skape entusiasme.

Hvis man allerede har mistet opinionen, er problemene store. Hvis og når frustrasjonen brer seg til egne partiapparater og ordførerkorps, er spiralen ute av kontroll. Da er det strakeste veg ut av regjering.