Gå til sidens hovedinnhold

Den triste fortellingen om Boye Rivertsen

Eventyr i Grønlandshavet, bunnløs gjeld og ubetalte legeregninger, vrange svogere og en mystisk handel i Amsterdam. Ukas dykk i trønderhistorien er fortellingen om en uheldig trondheimsskipper på tidlig syttenhundretall.

Uansett hvilken uflaks jeg skulle ha i livet, har jeg en stamfar som ikke ville blitt imponert. Hva enn som måtte ramme meg kan det neppe måle seg med den uheldige seilskipskapteinen med eksotiske kreditorer i både inn- og utland (herunder en av byens rådmenn!), han som ikke kom seg lengre ut enn til Trondheimsleia før han forliste, og som møtte sin overmakt i bølgene som slo inn over dekk.

For skipper Boye Rivertsen siktet nok mot de virkelige høyder da han skulle slå seg opp i Trondheim på ishavsfiske, redervirksomhet og eventyrlige transaksjoner i utlandet. Men han endte opp på havets bunn, og uten nåla i veggen. Eller gjorde han det?

Ei blå kiste

Vi tar det fra begynnelsen. For noen uker siden fikk jeg kikke under lokket på NTNU Vitenskapsmuseet, da direktør Reidar Andersen og markeds- og kommunikasjonssjef Yrja Flem slapp meg inn i magasinet, der utallige historiske gjenstander står trygt lagret.

I denne samlingen, rett innenfor døra til et av de store lagrene, og rett bak ei flere hundre år gammel kirkesøyle i tre som jeg holdt på å velte fordi jeg var så oppspilt, står ei tre hundre år gammel trekiste.

Kista er den eneste gjenværende eiendelen som er igjen av en én gang så ganske tallrik borgerfamilie i Trondheim: En familie som gikk helt i oppløsning på tidlig syttenhundretall, begravd i personlige tragedier, ulykker og gjeld.

Kista er stor. Den er i underkant av halvannen meter lang. Den er lyseblå, og har smijernsbeslag. Den er åpenbart ment å stå til pynt, for mens forsiden har to motiver malt i påfallende detalj, er baksiden helt ubehandlet.

Forsiden har to våpenskjold med detaljer som har holdt seg helt til i dag: Til venstre et skip for fulle seil og med røde flagg med en gullfarget blomst i midten, og til høyre en naken Fortuna. I en gammel katalog over Vitenskapsmuseets samling står det å lese om de to våpenskjoldene: «Nedenunder begge dekorasjonene leses Anno 1714. Ovenfor er i hvite flagrende bånd malt initialene B.R.S. og A.L.O».

B.R.S. står for Boye Rivertsen, et navn som i sin samtid går igjen i alle tenkelige varianter i avhengig av kildene: Böy, Bøy, Boy eller Booij Rivertzen, Rivertz, Rivert, eller til og med Rieuwertsz.

Boye (som for øvrig er min tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tippoldefar) kom til Trondheim en tid etter han fylte tjuefem, fra hjemøya Amrum i Nordfrisland.

«T» som ei skipsmast

Jeg vet så klart ikke hvordan Boye så ut. Men jeg har sett navnetrekket hans. Kort tid etter han ble borger i Trondheim, stilte han opp som forlover for Jacob Amundsen og Bierte Mortensdatter, og som en av to «velfornemme forloffningsMænd at intet paa nogen af dem skal befindis som deres Egteskabs forretning skal kunde forhindre, hvilket de til Præstens skadisløshed vilde forsickre oc indestaa for», skrev han under med eget navn.

Det er en morsom signatur, synes jeg. B-en i «Böy» har en lang rygg, og tødlene er over y-en, ikke o-en: «Boÿ» står det.

R-en har en kjempetykk hale, og det er nesten som om prikken over i-en også er forskjøvet. Til slutt står t-en igjen, og i motsetning til bokstavene før, er den helt enkel, uten detaljer. T-en ser mest av alt ut som en skipsmast.

«Boÿ RiwerT».

Boye tok borgerbrev som skipper og handelsborger i Trondheim 3. februar 1710, og var del av den store innvandringen av nordfrisiske sjøfolk i denne perioden. På tidlig 1700-tall var en stor andel av skipperne i byen nordfrisere. De skal ha likt seg godt i Trondheim,og flere av dem giftet seg inn i trønderske familier. Boye var en av dem.

Enten må Boye virkelig ha hatt draget, eller så har han hatt familie i Trondheim fra før han selv kom hit, som raskt kunne introdusere ham til ugifte borgerdøtre. I 1712 giftet han seg med Trondhjemmeren Anna Elisabeth Omejer. A.L.O. står det til høyre på kista.

Omejer

Anna Elisabeth Omejer var født i om lag 1690 og var aller yngst i en søskenflokk på ni barn i den borgerlige Omejer-familien. Hun vokste opp i Søndre gate (Synder gade) i Trondheim, der familien bodde. Det var en velstående familie, med tre tjenestefolk. Etter hun ble voksen var Anna Elisabeth involvert i krambodhandel, sannsynligvis sammen med sin mann Boye og sin søster Else.

Moren hennes, Else Jacobsdatter Lund, vokste opp i den samme gården, som stedatter til visebyfogd Søfren Bundsen. Og faren, Jacob Omejer, flyttet først inn i gården som leietaker og giftet seg etterhvert med Else, før han overtok gården i omtrent 1680, etter svigerfar Søfren Bundsens død.

Gården lå omtrent der dagens Søndre gate 21 er, der du nå kan finne Gunnar Ree-butikken.

I 1683 var Jacob oppnevnt til såkalt takserborger, med den lite hyggelige oppgaven å assistere fogden i å drive inn skatten, og vi kan derfor trygt anta at han ikke var like populær blant alle byens innbyggere.

En av brødrene til Anna Elisabeth, Jørgen, var skipper på det store skipet Fridericus Qvartus, som han for øvrig gikk ned med utenfor Nederland i 1710, og storesøsteren i søskenflokken, Else, drev en liten krambod og giftet seg med Andreas Poulsen Rogert, som blant sine mange eiendommer hadde bymarksplassen på toppen av Steinberget, senere kjent som Marienberg.

Faktisk var to av Omejer-søsknene gift med hvert sitt Rogert-søsken, for storebror Anders Jacobsen Omejer (f. ca. 1675) var gift med Andreas Poulsen Rogerts søster Else.

I et klassisk eksempel på borgerlig innavl fant to søsken fra én familie sammen med to søsken fra en annen. Det må ha vært ganske tydelige bånd mellom de to familiene, som seinere også skulle komme til å gjøre seg gjeldende for Boye og Anna Elisabeths del.

Kjøp, salg og nederlandsk flagg

Boye Rivertsen var en av flere i Trondheim som drev frakt av tran og fisk fra ishavsfisket fra Norge og til kontinentet, men han var også involvert i mye annen handel. Han var i sine første år i Trondheim skipper på Haabet, og i tiden etter han ble gift med Anna Elisabeth Omejer, seilte han skipet het Wapen van Amsterdam - fra om lag 1713 til 1716.


Het Wapen van Amsterdam gikk blant annet til Nederland. 1. desember 1713 la han fra Amsterdam med skipet, og han var igjen i Amsterdam med skipet 15. september 1714. I januar 1716 kan det se ut til at han solgte andeler i skipet til svogeren Andreas Paulsen Rogert. De største eierne av Het Wapen van Amsterdam på denne tiden var rådmennene Horneman og Lorentz Hansen Holst, og i følge historiker Henry Berg het skipet egentlig Emmanuel.

I følge Berg var nemlig skipet mellom i hvert fall 1715 og 1717 døpt om, og overført til Amsterdam, for å kunne seile under nøytralt, hollandsk flagg i ly av krigen med svenskene. Boye var med andre ord en av mange skippere som seilte under utenlandsk flagg for å kunne fortsette sin handel, uforstyrret av storpolitikk og krig.

Dette er kun ett av flere eksempler der eierforholdene rundt skipene som Boye førte, i beste fall kan beskrives som kompliserte. Dette godt hjulpet av Boyes egne, hyppige kjøp- og salgvirksomhet av andel i skipene. For et utrent par øyne som mine, virker det nesten som en slags tidlig børs, der eierandeler i skip skifter hender i slikt tempo at blekket spruter hos sorenskriveren.

Noen ganger ble det bråstopp. Het Wapen van Amsterdam forulykket på en reise fra Trondheim til London, men Boye greide å komme seg fra det i live.

Boye fortsatte ufortrødent. I 1720 skaffet Boye seg skipet De Jonge Friderich fra Friderich Rolfsen i Trondheim for 306 riksdaler, etter at skipet hadde forlist ved Ørland. Han hadde sikkert litt av en jobb med å få skipet i stand igjen! Der handelen står oppført i den gamle panteboka for Trondheim, heter det under «andre opplysninger» at «Skipet ble ført av skipper Roluf Richertsen, og strandet paa sin udreise mellem Østraad og Eide i Foesens fogderie».

Boye døpte skipet om til Emmanuel - det sammenfallende skipsnavnet er sikkert ikke en tilfeldighet, han må ha vært glad i navnet. Dette skipet var en såkalt pink, et flatbunnet skip med stor lastekapasitet, og var bygd i England.

Selv om skipet byttet navn, vet vi at kaptein Boye må ha beholdt den uheldige skipperen Rolf inne i bildet i en periode, for Roluf står fortsatt oppført som skipper året etter, i februar 1721, når Boye pantsetter halvparten av sin andel og låner 200 riksdaler av en Jacob Nissen fra «Lillefoosen» (den tids navn på Kristiansund). Etterhvert ble deler av skipet solgt ut til det som ble et spleiselag av rike Trondheimsredere.

Standsmessig på Brattøra

Kanskje trengte Boye pengene for å delfinansiere eiendomskjøpet sitt i Trondheim, som fant sted allerede to uker seinere. Da kjøpte han en bygård med grunn av den styrtrike rådmann Lorentz Hansen Holst:

«dend Nederste Ned til Nordfargaden, mit mod Oluf Larsens forrige grund, Strekende sig fra Hiørnet af en veite i Samme gade, og hen til Holtmandsgaarden, hvor Samme grund er lang eller bred langs gaden: og fra Hiørnet af bemelte gade langs bemelte veite, og op till dend lille tverveite, som løber mellem Monsr Frans Tved/Tred og Monsr Peder Arntsen Storchs gaarder er begge Grunder dyb eller lang 42 3/4 a:, og fra Hiørnet paa dend øfre Ende paa dend øfverste Plads eller Grund langs dend lille tver veite hen Peder Arentsen StorksGrund er dend øfverste grund 19 1/2 a: bred».


Hvor blir så dette? Nordfargaten tilsvarer vår tids Brattørveita. Og Holtmandsgaarden, også kjent som Houmannsgården, lå omtrent der Fjordgata 15-17 nå befinner seg. Så disse eiendommene må ha vært et sted i nærheten av det lille krysset mellom vår tids Brattørveita og Danielsbakerveita, like bak Café La Frere. Og på denne eiendommen vet vi at Anna Elisabeth og Boye allerede bodde, for i avtalen kommer det fram at grunnene er «allerede af Boy Rivertsen bebygged, efter dend forhen mellem Mad: Else Rogerts og Mad Anna Elisabeth Boy Riverts og mig oprettede Contract».

At krambodsøstrene Anna og Else hadde en kontrakt om bruken av denne lille eiendommen ved dagens Brattørveita, kan tyde på at det var her butikken deres også lå.

I tillegg til å belåne halve skipet sitt, lånte Boye også 320 riksdaler av selgeren Holst med pant i eiendommen denne vinteren. Noen av Boyes svogere var vitner: Den fornemme kanselliråd Andreas Paulsen Rogert, som var ektemannen til Anna Elisabeths søster Else Omeier, og den notoriske stabeisen Diderich Schaft som var ektemannen til Annas søster Elisabeth Maria.

I sine første år vokste de fire barna til Boye og Anna Elisabeth opp i dette huset nede ved Brattørveita. Det var et anstendig hjem for sin tid: Der sto den blå kista i stua sammen med et klaffbord, to lærtrukkede stoler og to med «blomet træk». Soverommet var utstyrt med ei seng med både fjærdyne og hvite puter, skinnteppe og et dyrt nattbord.

I bokhylla sto tyske bibler og salmebøker, samt danske samtidsslagere som «Paradisis Urte-Gaard, Eller En Aandelig Lyst-Have fuld af Christelige Dyder, som de ved Gudelige Bønner i Siælen ere at plante», som på sine 678 sider bød på mang en oppbyggelig lesestund, for ikke å nevne kvinnelitteraturen, «dend Christelige hustrue paa wers».

Det var artige naboer de hadde. Peder Storch, den seinere eieren av Tyholt og Angeltrøa, gjorde seg bemerket med en heltemodig manøver under beleiringen av Trondheim, som med et væpnet skjærgårdsfartøy påførte svenskene betydelig lidelse og frustrasjon. Og Franz Tvedt var megler og fenrik i borgerkompaniet. Barna til Anna Elisabeth og Boye må ha holdt fast ved vennskapet med nabofamilien Tvedt, for tjuefem år seinere var Boye Peter Tvedt - toller i Kristiansund og sønnen til Franz Tvedt - forlover for Bolette, den yngste datteren til Anna Elisabeth og Boye.

Over styr for Boye

Panteboka for Trondheim fra denne perioden har hyppig oppførte transaksjoner i Boyes navn. Her kjøpes, selges og lånes det i høyt tempo, og vi kan i ettertid med stor sikkerhet slå fast at det hele gikk over styr for Boye.

Det sier sannsynligvis ikke bare noe om den tids næringsvirksomhet, men også en del om typen Boye. Flere annenhåndskilder oppgir at han skal være født om lag 1690, men det kan vanskelig stemme, for myndighetsalderen på denne tiden var tjuefem. Han må med andre ord minst ha vært tjuefem år gammel da han i 1710 tok borgerbrev i Trondheim og begynte skipper- og handelsvirksomheten sin.

Så på den ene siden: Innen han var førti hadde han allerede rukket å være inne på eiersiden i flere skip, som han også førte selv, mens han også var involvert i handelen som fulgte, og bygde opp et hjem på egen eiendom i Trondheim.

Men på den annen side: Han levde over evne. Det ble gjort avtaler og tatt opp lån både her og der, og mye tyder på at Boye også gjorde svært risikable forretninger på egen hånd i havnebyene han besøkte, som vi seinere skal få et rystende eksempel på.

Til ishavet på jakt etter ishavsspekk

I boka Trondhjems sjøfart under eneveldet, 1660 - 1814 av Henry Berg finnes noen fortellinger fra Boye Rivertsens liv som skipper:

«I 1722, den 5. mai, klarerer trondhjemsskipperen Bøy Rivertsen ut med det engelskbygde pinkskip «Emanuel», 32 læster stort, for å drive fangst ved Grønland. Lasten bestod kun av 200 gamle oksehoder fylt med vann til ballast, og rederne var Hans Hagerup og Hans Horneman for en fjerdepart hver, mens Lorents Marcusen Holst og Carsten Carstensen Voldqvarts tilsammet eiet den tredje fjerdepart. For den siste fjerdepart redet skipperen, som foruten utbyttet av parten også «med Gud giver lykkelig reise og fangst, skall nyde af hver kordel spekk, som en caplacken, det samme som sedvanlig de bergenske skippere nyder, som seiler paa robbefangst». Besetningen talte foruten skipperen 15 mann (…)».

Robbefangst er dansk for selfangst, eller kobbefangst. Og hva er en kordel, lurer du kanskje på? Jeg har egentlig ingen aning, er det ærlige svaret på dét. Men boka forklarer at en kordel er et spekkfat på tre tønner, og at en kaplack er skipperens prosent av fangsten.

Skipper, fattig, med egen goord og grund - og enkemann

Selv med eierandel i eget skip på toppen av disse andelene fra fangsten, er det likevel lite som tyder på at økonomien til Boye og familien var særlig god. I borgermanntallet i Trondheim i 1722 står han oppført som «skipper fattig» med «egen goord og grund». Ingen formue der i gården, altså.

Økonomien var nå én ting, men det foregående året før denne folketellingen hadde ikke minst vært tungt for ham personlig.

For Anna Elisabeth og Boye mistet et lite barn. I februar 1721 ble et barn av Boye (og, må vi anta selv om det ikke står eksplisitt, av kona Anna Elisabeth) begravd fra Vår Frues kirke.

Og få måneder seinere ble Anna Elisabeth selv alvorlig syk. Store summer ble brukt på medisiner og behandling, doktor Fraven skrev ut en regning på smått utrolige 40 riksdaler!

Men all verdens dyre legemidler hjalp ikke: Anna Elisabeth gikk bort, og Boye ble enkemann.

Som så typisk for tiden er det mye vanskeligere å finne detaljer fra Anna Elisabeths liv enn mannens. I skiftet etter Anna Elisabeth nevnes en krambod. Hun drev med andre ord en butikk av noe slag, og jeg har antatt uten å kunne være sikker, at hun drev sammen med sin søster Else.

En må vel likevel kunne si at livet gikk videre svært raskt for Boye, også i møte med disse ulykkene. Det var snarere slik at det var hans omgivelser som virket mer opptatt av å sørge for at det hele i det minste gikk ryddig for seg, ikke minst for de fire barnas del, enn han selv gjorde.

Sure svogere

Noen veldig travle seinsommeruker i 1722 illustrerer dette godt. Boye skulle nemlig allerede gifte seg på ny (!), men på toppen av det hele skulle et såkalt samfrendeskifte, med Boyes svogere Anders Andorsen og Diderich Schaft tilstede, fullføres hos Trondheim byfogd. Dette bare fire dager før bryllupet med hans nye kone.

Det hele må ha vært et lite mareritt for Boye, for hans svoger Diderich var visstnok en mann av «stridbar natur, som efter rådstueprotokollene å dømme ofte har vært ute i krangler og rettstretter», skal vi tro Schaft-biografien til Sigurd Engelstad.

Her ble Boye Rivertsens bo anslått, etter svogerne hadde:

«observered boeds tilstand og af begynnelsen efter bøgernes og indløbne regninger, befunden sterfboed (sic.) med en haaben gjeld beheftet, till fogeden - og udenlanz kreditorer, saa ved des fald nu effter allernøyeste overlæg og betraktning (…)»

…til omtrent 300 riksdaler, «som tildeels er beroende i u=visse tilstaaende gjeld».

Så vidt jeg kan forstå skifteprotokollen, kommer det fram at dette forplikter Boye til å hedre Anna Elisabeths testamente, ved at:

«Boye Rivertzen effter vores forestillelse, og af faderlig kierlighet till sine børn som ere, Een Søn nafnlig Rivert Boyesen gammel omtrent = 4 1/2 aar, og trende døttre nafnlig: Maria gammel: 9 aar, Else gl: 8 aar, og Bolletha gammell 6 aar, hafver andtaget at være samme sine 4:re børn andsvarlig for dend part, neml: Sønnen tredszind tiuge (60) Rdr:, og hver datter tredive Rixdr: i Møderne arfv, som da giør tilsammen ethundrede og fembtig Rixdr:, hvilked er dend halfve deel af boeds beholdne midler».

Pengene skulle utbetales etter hvert som barna ble myndige, og barna skulle «imidlertid vere for samme = 150 rdr: capitall skadesløs forcikret,- I faderens indbeboende grund og huuse bygninger, uden rendtes tilsvar, saasom udi vores nerværelse har lofved og forsikred at forsyne ofvenberørte sine = 4:re børn med sømmelig klæder og føde, sampt ald fornøden lærdom og gudelig oppdragelse».

Den fulle konteksten for dette samfrendeskiftet er vanskelig å få med seg, tre hundre år seinere. Men det synes åpenbart som om svogerne Diderich og Andor ikke hadde all verdens tillit til at Boye ved å sitte i uskiftet bo - og kanskje gitt sin disponering av penger så langt - ville hedre sine forpliktelser ovenfor sine fire barn.

Ny kone mens skipet venter

Boye hadde på sin side også for så vidt behov for å få sin kones skifte ferdigstilt. For etter det var ute av veien rakk Boye så å gifte seg for andre gang, med Kirsten Simonsdatter Svane. Og de giftet seg - bisart nok - på årsdagen for Anna Elisabeths begravelse: 28. juli, 1722.

Boye hadde et svare strev med å få det formelle rundt bryllupet på plass i tide. Fra Boye og hans nye kone Kirsten møttes, må det ha gått fort unna, for han sendte av sted et brev til København med forespørsel om å få gifte seg «i Huuset» - altså hjemmebryllup, «uden foregaaende trolovelse».

Boyes problem var at det varte og rakk med svaret fra kongen, og skipet hans full av verdifull last lå klart til avreise i Trondheim. To uker tidligere hadde Boye nemlig ankommet Trondheim med en ishavsfangst på 70 tønner kobbspekk og 580 kobbskinn, «verd 700 rdlr. for spekken og 145 rdlr. for skinnene». Spekket ble foredlet til tran, og skinnene ble bearbeidet, og nå skulle varene videre for videresalg til Frankrike.

Siden «bemelte Skipper formedelst hans Reisis fortsættelse, saa som hans Skib ligger seylfærdig», som hans forlovere har oppgitt i kirkeboka fra Stjørdal for 1722, måtte Boye ta en råsjans og beramme bryllupet i tide til å komme seg avsted med Emmanuel, selv om paret ikke hadde mottatt ekteskapsbevilling fra kongen.

Stedet for bryllupet var Sandfærhus i Stjørdal, der det nå ligger en svær parkeringsplass, men der det i 1722 lå et gjestgiveri som Kirstens far Simon Svane drev i mange år før sin død. Nå var Kirstens mor enke, og vertskap for bryllupet.

På to uker hadde Boye altså vendt hjem fra en barsk fangstekspedisjon, kommet hjem til kompliserte rettsforhandlinger, samtidig som han svettet over at brevet fra kongen lot vente på seg mens han reiste til Stjørdal for å la seg vie i et strengt tatt lovstridig bryllup i Sandferhus gjestgiveri, alt dette mens skip og mannskap lå og ventet på avreise i Trondheim.

Så - uten å spekulere for mye - antar jeg Boye må ha vært temmelig sliten da han en tidlig høstmorgen i 1722 gikk den korte turen fra huset i Nordfargate og til Emmanuel. Den lå kanskje fortøyd nettopp på den tids Brattøra med utsikt over til skipsverftet litt ned på andre siden av elva.

Han var omsider klar for ny avreise. Da Boye og mannskapet seilte ut Trondheimsfjorden var omsider alt på stell: Uka etter bryllupet ankom omsider brevet fra kongen, med ekteskapsbevillingen. 3. august bekreftet presten i Stjørdal å ha mottatt det, så postgangen hadde tatt sin tid: Allerede 6. juni var brevet postlagt i København.

Ut og selge skinn

Det var kjøpmann Hans Paul Nissen som skulle stå for salget av tran- og skinnvarene, og Boye hadde jobben med å føre skipet til Frankrike. Kjøpmann Nissen hadde med seg tydelige instruksjoner fra reder Hagerup for reisen Boye skulle føre:

Reder Hagerups brev til kjøpmann Hans Paul Nissen

«Naar I lykkelig arriverer til Dunkerque, må I informere Eder om kjøbernes suffiance, og der skal bo en recommenderet mand ved navn Jaqua van der Hager, som I kunde konsultere med. I selger Eders i kommision medhavende ladning til en skikkelig pris paa bedste maade, som I godt synes. Pengene innkasseres saa snart raad er, og I kan akkordere om en part af ladningen mod gode gangbare vare som hvede, rug eller hvad der ellers kan forefalde, som I synes her kan avsettes med profit. Kan I ikke selge i Dunkerque og I skulde fornemme af underretninger at I bedre kunde sælge ladningen i Ostende eller nogen anded plads der omtrent, da har skipperet kun at forsegle efter Eders forgodtbefindende til bedste market.

Kan I ikke paa nogen af disse pladser faa returladning som hvede, rug, spansk salt, fransk glas, tagpander, humle eller anden vare som der falder og som I synes her med profit kan bringes, da forseiler I kuns direkte til Newcastle i England og kjøber en ladning stenkul, slipestene, bly, noget karsej eller andet som I synes det kan være en skilling at tjene paa. I Newcastle er Mrsr. Fenwich & Waters gode folk. Skriv os med posten en gang om ugen, som I lægger aapent under adresse til Messr. Laasbye & Nieugaard, til hvilke venner I ogsaa kan skrive om assurancen fra Dunkerque eller det sted hvor returladningen indtages, saaledes at I taxerer det hele skib for 1200 rdlr. og ladningen som I selv finder den kan beløbe. Hos de samme venner er ogsaa assurancen begjæret eller frigjort herfra til Dunkerque eller Ostende.

I det øvrige recommenderes alting til god og snar expedition og erønskes Eder en lykkelig reise».

Brevet gir oss et innblikk i hvor internasjonalt Trondheim egentlig var på tidlig syttenhundretall. Nissen har venner i hver en havneby, og gode, personlige kontakter ser ut til å være svært så viktige ikke bare for å få på plass en god handel, men for å få handlet i det hele tatt. At Nissen oppfordrer til å ta betalt så snart som overhodet mulig, tyder på at han la stor vekt på personlige bekjentskaper av en grunn.

Ekspedisjonen ble for så vidt snar, slik Paulsen ønsket. Men de gode ønskene hjalp lite, for skipet forliste allerede i Trondheimsleia. Ferden endte ved Smøla.

Skipperen Boye var en av de seks som omkom i forliset.

Emmanuel lot seg seinere berge (og Hagerup hadde hadde heldigvis for sin egen del forsikret lasten og sin andel i skipet), men det hjalp jo ikke de seks sjøfolka som omkom.

Den travle havnebyen Trondheim lot seg ikke bremse av én skippers bortgang pluss litt mannskap. Boyes kreditor Lorentz Hansen Holst overtok eierskapet til Emmanuel og sendte skipet ut på nye reiser - og kommandoen på skipet gikk tilbake til den tidligere styrmannen. Roluf Richertsen, som allerede hadde forlist med Emmanuel én gang, var i 1723 tilbake på sitt gamle skip. Og Jørgen Boyesen, som hadde bemannet harpunen på Emmanuels ishavsfiske tidligere på sommeren, fikk sitt egen skip, som tilfeldigvis bar rederens navn: St. Lorentz.

En kreditor i hver havn

Dermed ble de fire små barna til Boye og Anna Elisabeth foreldreløse høsten 1722. Etter moren hadde de tidligere på året som nevnt arvet 150 riksdaler på deling, men etter Boye var det ingenting å arve.

Det viste seg nemlig etterhvhert at svogernes anslag av Boyes økonomi som ble sluttført bare noen få dager før hans død, var håpløst optimistisk. Stikkordene her er den tidligere nevnte «u=visse tilstaaende gjeld» som heftet ved Boye.

Boye skyldte nemlig penger i alle retninger og i flere land:

  • Ole Rochartsens datter Anne hadde sju riksdaler utestående i lønn for arbeid hun hadde gjort i Anna Elisabeth og Boyes krambod.
  • Boye skyldte 36 riksdaler i til Hans Langenfeldt i Kristiansund.
  • Repslager Knut skulle ha tjue riksdaler for hamp.
  • Legeregningen etter behandlingen av Anna Elisabeth var fortsatt ubetalt.
  • Boye skyldte fire riksdaler til kemneren i grunn- og bruksskatt for skatteåret 1720.
  • Rådmann Hornemann krevde femten riksdaler på vegne av sin fars dødsbo som ble avsluttet tre år før (!).
  • Boye hadde også lånt tre riksdaler og to ort fra Anders Zachariasen.

Men kravet som virkelig veltet boet, kom fra en Nicolaus Lubliach i Amsterdam: Han kunne dokumentere at Boye den 3. november 1719 hadde kjøpt tobakk for 564 (!) riksdaler, én ort og ni skilling.

Ei enorm gjeld! Alene var denne fordringen verdt nesten det dobbelte av Boyes hus og eiendom. Hvordan Boye greide å pådra seg denne tobakksgjelda, og stå personlig ansvarlig for den, må være litt av et eventyr i seg selv.

Hva hadde skjedd? Hvordan fikk han med seg tobakk for over fem hundre riksdaler fra Amsterdam uten å gjøre opp for seg, eller uten at en med penger gikk god for kjøpet?

Og ikke minst: Hvor ble tobakken av? Om den ble solgt, må Boye ha greid å ødsle bort hele formuen på kort tid, for to år etter var jo familiens eiendom belånt opp til pipa.

Boet etter det som en gang var en familie på seks, var dermed såkalt fallitt, med verdier på 691 riksdaler, 3 ort og 11 skilling mot ei gjeld på hele 1284 riksdaler og 19 skilling.

Hattelek i skiftet

Ikke lenge etter boets tilstand ble klart, fikk enken Kirsten sagt fra seg både arv og - mye viktigere - gjeld. Men utfallet av den fire år lange skifteprosessen ble óg triste greier for de fleste av kreditorene, som etter tre års skifteprosess måtte nøye seg med en liten andel av sin gjeld tilbakebetalt. De fikk i overkant av fjorten skilling per riksdaler. Anders Zachariasen fikk dermed ikke tilbake sine tre riksdaler, men gjengjeld ble han den neste eieren av familiens bolig, da han i førjulstida i 1723 kjøpte opp Boyes hus og eiendom på auksjon for 604 riksdaler, for øvrig dobbelt så mye som Boye i sin tid betalte.

Her finner vi også et eksempel på at enkelte så seg tjent med å spille «på flere hester» underveis i skifteprosessen: Zachariasens representant ved auksjonen var nemlig hitterværingen Gabriel Jæger, samme mann som året før gjorde auksjonen mulig ved å begjære skifte etter Boye! Den gang hadde han handlet på vegne av Boyes enke Kirsten.

Og ikke nok med det: Anders Zachariasen endte ikke bare opp med å kjøpe familiens eiendom på auksjon, han var samtidig Kirstens laugsverge i skifteprosessen - kvinner var bokstavelig talt umyndiggjorte i slike omstendigheter, og kunne jo så klart ikke passe seg selv i slike kompliserte affærer.

Boyes enke Kirsten trengte dermed i det minste ikke å flytte langt. Hun kjøpte nabohuset, som lå ved nabo Franz Tvedts «bag gaard(...)». Panteboka kan til kjøperens glede tørt opplyse om at «huset har både dører og vinduer». Samtidig mottok hun et skadesløsbrev fra verge Zachariasen.

Den som kom aller dårligst ut av det hele ble tobakkshandler Lubliach i Amsterdam, som av den svære ubetalte regningen til slutt bare satt igjen med usle 83 riksdaler pluss småmynt.

Et sted på veien hadde tobakksverdier for over fem hundre riksdaler forsvunnet. Og hvor de pengene - eller tobakken - ble av, var det kanskje bare Boye som hadde visst.

Oppgjørets time

Men som i dag sto enkelte krav sterkere enn andre: Krambodjenta Anne fikk sin lønn etterbetalt i sin helhet. Kemneren fikk sin skatt. Og takket være svogernes iherdige innsats allerede før Boyes død, fikk de etterlatte barna endelig utbetalt sin morsarv på 150 riksdaler.

Da Boye døde var lille Rivert fire og et halvt år gammel, Maria var ni, Else åtte og Bolette seks.

De fleste av dem må sies å ha greid seg svært så godt i livet til tross for at de mistet begge foreldrene. Den eldste i flokken, Marie, ble seinere gift med prokurator Aage Larsen Bierch. Else ble gift med presten Claus Christian Kjelstrup i 1749, og skal ha dødd i Hammerfest i 1756, men det yngste barnet, sønnen Rivert, ikke klarte seg. Han skal ha dødd i ca. 1725.

Så er det Bolette da, midt i søskenflokken, seks år gammel da hun ble foreldreløs. Kanskje vokste hun opp på Steinberget, hos sin tante og ektemannen Andreas Paulsen Rogert, der tanta anla en reperbane på 1740-tallet. Bolette giftet seg med repslagersvennen Rasmus Andersen Falch i 1746, og etterhvert flyttet de til Kristiansund og var med på å anlegge Kristiansunds første reperbane.

Coda i Jakarta?

Her slutter egentlig den triste fortellingen om Boye Rivertsen. Han kom til Trondheim som ung og lovende handelsborger, og endte sine dager alt for tidlig i et forlis ved Smøla, mens fire barn og ei betydelig gjeld ble etterlatt i Trondheim.

Men fortellingen om Boye har et lite coda.

Boye dukker jo naturlig nok opp i enkelte kilder i Nederland. Som tidligere nevnt finnes avskrifter av sjøbrevene i Amsterdams byarkiv på tidlig 1700-tall. Han dukker opp i Amsterdam i både desember 1713 og september 1714 med skipet het Wapen van Amsterdam, som vi kjenner igjen også fra kildene i Trondheim.

Ellers er det ikke mye å finne, annet enn to oppføringer til.

Og her trer vi for ordens skyld over i rommet for helt ville spekulasjoner: I 1730, åtte år etter Boye druknet med skipet Emmanuel, er skipet De Jonge Jan registrert i notariusprotokollen i Amsterdam med bestemmelsesstedene «Texel» og «Bajau». Det er henholdsvis en vestfrisisk øy ved Nederland, og Bajau som i Indonesia.

Skipet har vin, brennevin, sukker og harpiks i lasten. Ombord er «stuurman» Jan Remjkes, «timmermann» Jonas Andersson, «kock» Mathÿj Pietersz, og to «matroosen»: Jan Barentz og … Booy Rieuwertsz.

Og elleve år etter dette igjen, slutter en Booij Rieuwertsz seg til det nederlandske ostindiske kompani, som «busschieter» (en erfaren sjømann som også har ansvar for kanoner) ombord på skipet Voorduin.

20. januar 1741 legger skipet avsted med kurs for Kapp det gode håp, og etter ankomst 12. juni ligger skipet der i to komfortable uker før reisen går videre til Batavia, nå kjent som Jakarta i Indonesia. Etter åtte måneders reise når Voorduin endelig sitt bestemmelsessted i slutten av august.

I 1743 oppgis det at Booij Riewertsz dør i Asia.

Nå er det ikke særlig lett å se for seg at dette er den samme Boye. Både Boy(e) og Riverts(z) er svært vanlige navn fra denne tidas Frisland. Og det krever litt godvilje å se for seg at Boye i en alder av førti, og etter å ha vært kaptein i hele sitt liv, tjenestegjorde som matros i Nederland.

Men på den annen side er ikke dette et navn jeg har funnet flust av i denne perioden i Nederland. I Nordfrisland er det - naturlig nok - enkelte navnebrødre i seinere tid, samt en Boye Riuwertsz som var kaptein på en dansk ishavsfiskebåt på tidlig attenhundretall. Men den Boye som figurerer i Amsterdams byarkiv i 1713 er jo beviselig «vår» Boye Rivertsen.

Det er likevel vanskelig å se for seg at dette virkelig kan være samme mann. Ikke minst må han ha vært usedvanlig dristig - eller dum! - for å søke seg til nettopp den byen der en misfornøyd kreditor ventet på pengene sine, med så mange andre europeiske havnebyer å ta av. Som Terje Bratberg påpeker i vår podkast om Boye, må han i så fall «omhyggelig ha unngått å treffe på tobakkshandler Lubliach».

Så ikke fordi jeg egentlig tror det er slik, men mest fordi det er underholdende å dvele ved tanken: Det er ikke helt utenkelig at Boye, mange år seinere, dukker opp i Amsterdam med et nytt og enklere liv.

For i Trondheim ventet en uoverstigelig gjeld etter en rekke skjødesløse disposisjoner, og en allerede oppløst familie hvis barn han ikke nødvendigvis viet allverdens oppmerksomhet eller bekymring. Jeg kan så klart ta feil - det gjør jeg jo ofte - men når jeg leser Boyes svogere oppgi at de tror at han «effter vores forestillelse, og af faderlig kierlighet till sine børn» vil gi barna en god oppvekst og sin morsarv, er det en karakteristikk mer av den typen en framfører med et stivt, insisterende og kanskje håpefullt blikk, enn den sorten to betryggede svogere som føler seg sikre i sin sak ville følt behovet for å feste til papir i retten.

En kan vel rett og slett si at det lille vi kan rekonstruere av Boyes personlighet tilsier at han kanskje, bare kanskje, faktisk ikke druknet ved Smøla i 1722.Men at han kom seg fra forliset i live, og usett greide å berge seg i land et sted, for eksempel på Edøya.

Og at han kanskje, bare kanskje, så en mulighet til å starte på nytt et annet sted, kom seg nedover norskekysten og over til kontinentet mens han reiste inkognito.

Og at han til slutt endte sine dager med nederlandsk hetvin innabords på tropiske breddegrader, langt fra hustrige Trondheim, ishavsfiske, fire barn han skyldte penger til som han ikke hadde, masete svogere, og ei uoverstigelig tobakksgjeld.

Det ville jo i det minste vært et sorti mer verdig hans «pompøs[e], våpenlignende dekorasjon [med] et skip for fulle seil; derover en lukket hjelm kronet med en vinget jordkule».

En stor takk til Reidar Andersen og Yrja Flem ved NTNU Vitenskapsmuseet, Terje Bratberg og Daniel Johansen for innspill, og Jan H. Trelsgård, Ivar S. Ertresvåg, Even Stormoen og ikke minst Gunnar Øra jr. for uvurdelig hjelp med transkripsjoner.

Kilder:

NTNU Vitenskapsmuseets tilvekstkatalog

Rådstueprotokoll for 1710, Trondheim magistrat. Statsarkivet i Trondheim

Ministerialbok for Stjørdal, 1714-1729.

Statsarkivet, Sør-Trøndelag fylke, Domkirken i Trondheim, Ministerialbok nr. 601A01 (1679-1728), Forlovererklæringer 1712.

Skifte etter Boye Rivertsen: Skifteprotokoll for Trondheim nr. 9 (1722-1728).

Trondhjems sjøfart under eneveldet, 1660 - 1814. Henry Berg, 1938

Trondheim før Cicignon, Henry Berg, 1951

Trøndersk personalhistorie II. Joh. E. Brodahl, 1935

Trondheims borgerskap 1680-1730, herunder artikkelen Manntall over Trondhjem bys familier og håndkverner, 5. mars 1687. Utvalgte kilder. Vigerust, 2000.

Miriam Klaasens transkripsjoner av byarkivet i Amsterdam, sjøbrev i perioden 1705 - 1719

Pantebok nr. 3 for Trondheim (1709-1720), Statsarkivet i Trondheim

Pantebok nr. 2C for Trondheim (1720-1733), Statsarkivet i Trondheim

Nidaros, 5. april 1930

Nidaros, 12. februar 1940

Adresseavisen, 20. november 1926

Adresseavisen, 18. juni 1927

Adresseavisen, 26. februar 1949

Norsk slektshistorisk tidsskrift. 1985

Slekten Schaft og slekten Omejer, Sigurd Engelstad, 1938

Notariusprotokoller, 1730, byarkivet i Amsterdam

Nederlands nasjonalarkiv etter det nederlandske ostindiske kompani



Kommentarer til denne saken