Den ukjente soldats grav

Jeg husker godt inntrykket det gjorde på meg som seks år gammel lita jente, da min bestefar tok meg med utenfor Kreml for første gang, til Den ukjente soldats grav. Jeg husker alvoret i ansiktet hans, den sterke stødige hånden i min når han fortalte meg om andre verdenskrig og alle som hadde mistet livet i årene 1939–1944.

Bestefar var ti år gammel da krigen brøt ut. Jeg husker han fortalte at han fikk ikke gått på skole de årene krigen pågikk. Følelsen sitter fortsatt i meg fra da bestefar fortalte det - jeg som akkurat skulle til å begynne på skolen.

Han mistet flere av sine nære i krigen. Bestefar sitt ansikt var alvorstynget og trist når han fortalte om krigen. Nå er Europa på ny i krig. Min bestefar er fortsatt i live. Han bor fortsatt i Moskva, mens jeg har flyttet til et langt tryggere land.

24. februar forsto vi begge at vi aldri kom til å treffes igjen.

Det skrives at Russland har invadert Ukraina. Ordene er som splinter inn i hjertet. Forstår virkelig ikke vesten at Russerne har visst like lite om Putin sine ondskapsfulle planer, som dem selv? Jeg ringte mine slektninger dagen etter at krigen brøt ut. Panikken på den andre siden var kvelende.

Jeg spurte om de visste noe før det smalt. De ropte fra den andre siden at selvsagt visste vi ingenting. Ingen visste noen ting før Putin invaderte. Senere har det også kommet informasjon om at selv soldatene ikke visste hvor eller hvem de skulle ta. Jeg kan forstå at som vestlig, så er det nesten vanskelig å tro, men jeg ikke bare tror, jeg vet, hvordan regimet der fungerer. Råskap, brutalitet og frykt.

Daglig kommer det rapporter om dødstall. Det rapporteres om antall døde ukrainere, før det nevnes hvor mange russiske soldater, som har blitt drept. Ifølge det Ukrainske forsvarsdepartement er over 5300 russiske soldater drept i Putins invasjon så langt. Dette får meg til å tenke tilbake på hånden til min bestefar foran den ukjente soldats grav. Disse soldatene har en mor, som hver dag resten av sitt liv må leve med en ubeskrivelig sorg.

Mange har egne barn. Barn som ikke lenger har en far. Jeg har sett flere YouTube-klipp de siste dagene, hvor russiske soldater treffer på sivile. De snakker sivilisert sammen, de gjør åpenlyst narr av hverandre, slik som vi spøkefylt kan gjøre av naboen når vi treffer på hverandre om han for eksempel ikke har måkt innkjørselen sin ordentlig. De ler broderlig sammen.

Fiender snakker ikke sammen, de ler ikke sammen! Ukrainere og russere er ikke fiender! De er et broderfolk! Mange spør seg hvorfor ikke soldatene gjør motstand, hvorfor ikke flere russere protesterer åpenlyst i gatene. De gjør det, du får bare ikke høre deres stemme. De blir satt i fengsel på ubestemt tid, de vil ikke lenger kunne ha en fremtid i Russland og mange vil miste livet. 25. februar foreslo det russiske regimet å gjeninnføre dødsstraff.

Russerne utestenges fra alle arenaer, fly stanses, import av varer stoppes. Russland blir hermetisert. Fullstendig lukket for omverden. Russland sin økonomi blir lagt i grus. Dette er kalkulert inn fra Putin sin side. Han er villig til å ofre fremtidsutsiktene og livene til sine egne. Millioner av mennesker på russisk side vil lide i all overskuelig fremtid på grunn av Putin sine handlinger.

Hva håper han å oppnå med dette? Jo, han vil at du skal hate russeren, han vil at du skal vise ditt hat, slik at han kan vise det på alle sine propagandakanaler så i Russland.

Og hvorfor, spør du? Han vil ha en voksende nasjonalisme. Han vil at folket skal føle seg undertrykket og angrepet. Slik kan hans ideologi skal få vokse fram og han kan stå fram som deres eneste store redning mot ondskapen de nå ser fra hele verden.

Lyder dette kjent?

Men Putin skal ikke få viljen sin! Putin har feilkalkulert. Han har ikke støtte blant sitt folk! Folket ønsker ikke krig.

Ukrainerne hater ikke russerne og russerne hater ikke ukrainere. Senest i dag leste jeg at russiske soldater tok kontakt med ukrainere for å få mat. De truet ikke, de ba. Ukraina sin FN-ambassadør leste nylig opp en tekstmelding fra en ung russisk soldat. Moren spør ham hvor han er. De vet ikke og tror han er på Krim-halvøya. Han svarer at han er i Ukraina og at det er ikke noe øvelse. Han visste ikke at han skulle ut i krig. Ofrer livet sitt for noe han ikke tror på. Han sier han er redd. Noen minutter senere mister han livet sitt.

Putin lar sitt folk lide, la oss lide med dem. Lide med dem alle. Alle dem som ikke vil ha krig, alle dem som mister livet, alle mødre, fedre og barn som resten av livet må sørge over et ubeskrivelig tap, både ukrainere og russere.

Verden holder pusten. Vi har aldri vært så nære en tredje verdenskrig som nå. La oss aldri glemme verdien av et menneskeliv! La alltid humanismen og kjærligheten beseire hatet.

Min identitet må forbli ukjent av hensyn til sikkerhet til min egen familie, men jeg skal fortsette å skrive, ingen skal få true meg til stillhet. Dette er min krig! Krig for menneskeheten!

«Elisabeth» er et pseudonym av hensyn til sikkerheten til hennes russiske familie. Redaksjonen kjenner artikkelforfatterens identitet.