Når redaktører selv går fullt inn i mobbekulturen de tillater og ønsker av (kunnskapsløse) musikkanmeldere, så blir det pinlig. Mer privat og personlig går det vel ikke an å bli, slik det tydeligvis «skal være» også ved «faglig» meningsdeling i musikkanmeldelser.

At Nidaros-redaktør Stig Jakobsen ikke kan noe særlig om musikk kommer veldig godt frem her, da det bare brukes nedlatende ord, mobbing, og aldri noe som en gang ligner litt et faglig perspektiv: «Man skulle tro at når man ble født med en stemme selv ikke en mor kan elske, så fant en det for godt å velge et annet instrument når man startet band. Sånn er det ikke i Namsos. Her har snarere dette musikalske skadedyret blitt institusjonalisert. Grøtrøsten har blitt fast inventar i alt som handler om musikk».

Les også

«Trønderrock - lungesykdommen fra Namsos»

Som trøndersk musiker, låtskriver (på dialekt, selvfølgelig!) og ikke minst sanger og sanglærer, må jeg vennligst be folk å drite i å kommentere stemmer på denne måten. Særlig hos barn og unge, som det hintes til her, ved at ikke en gang en mor kan elske den. Denne tendensen i vår kultur som her er tydelig tilstede, og som Jakobsen bidrar til, er faktisk en alvorlig styggedom. Private opplevelser av stemmer, uansett hvor mye man mener man vet og kan om musikk og stemmer, er nettopp det - private. Det er lite relevant for andre, og da helt meningsløs i den store sammenhengen.

At Dum Dum Boys gjorde smart i å synge på bokmål er vel noe av det dummeste jeg noengang har hørt. Sannheten i det er jo at de velger å uttrykke seg på et fremmedspråk. Ja, et fremmedspråk: Det blir automatisk fjernere. Et ok valg dersom det er mer avstand man ønsker til egen musikk, akkurat slik det blir når man skriver på engelsk som ikke-engelskspråklig. Men man bidrar da med en betydelig mindre del av seg selv og sitt system som menneske, som ligger i språket man oppdaget verden med. Nyansene i å eksistere er nok tett knyttet opp mot språket man brukte for å oppleve og forstå det. Det er ekstremt mange små detaljer og nyanser i dette, som man ikke har tilgang på i et fremmedspråk.

Dialekt eller ikke, skrivekunsten er ikke en enkel kunstform, og at ikke mange behersker den er nok sant. Likevel, om jeg skal gå inn i det som låtskriver og vurdere andres musikk, er det irrelevant hva jeg ønsker å høre på selv. Det sier mest om meg og mine private behov (ikke smak) og lite om musikken. Jeg kan med en del arbeid finne sterke elementer og sterke låter, og forklare og formidle hva det kan være som utgjør dette, uten å ønske å høre på det på privaten på noen som helst måte. Det må man være ganske disiplinert og faglig sett ydmyk for å få til. Ikke en enkel «kunstform», det heller.

Stig Jakobsen viser derimot hvordan man ikke skriver om musikk og kultur, eller noe som helst fag for den del. Han bør nok holde slike innlegg til å handle om været, trafikk og køkultur. Da er det nesten relevant med en personlig og privat tørrprat-ræle-greie. Ganske likt det han her beskriver om trønderrocken. Her er det ham selv som fremstår som ukultivert og rølpete. Mange bevis for det finnes i tur og orden i denne teksten. Her river han bare med sin egen troverdighet.

I tillegg: Jeg er ganske sikker på at Åges mor elsket stemmen hans. Det velger jeg å tro. I hvert fall inntil jeg får hørt det fra en mer pålitelig og nærmere kilde, at noe annet var tilfellet, på den tiden (i gamle dager, altså). Men det er ikke sånt vi skal si lenger, uansett. Barna synger av natur, behov, utforsking, lek og glede, og det skal vi ikke drepe. Slutt å bidra til den normaliseringen. Jeg hører det nesten daglig som sangpedagog, om andre, om seg selv, om ektemake, om foreldre, om egne barn, tantebarn og så videre. Slutt med det! Din mening er ganske så garantert helt på bærtur, for alle stemmer er viktige, uansett. Fra et faglig perspektiv er det mer verdi i at utrente og frie stemmer faktisk er med i det store lydbildet.

Den verste stemmen er den som ikke tør å synge. Den som er stille og ikke føler at den bør delta. Den som føler seg stygg. For det er en stille løgn, og en smerte. Ingen forventer at man skal kunne sykle på et hjul med en gang, men stemmer, de skal bare være gode, eller ikke. Gener er ofte brukt som argument. Tull og fanteri. Men skam og rare ideer, det går i arv, ganske så tydelig.

Avsløring: Åge og Terje er veldig sterke, trente stemmer med voldsomt mye overskudd. Det må man være fagperson for å forstå, høre og kunne beskrive mekanismene rundt. De er proffe. Men også ikke-proffe stemmer skal være med. Basta bom.