Gå til sidens hovedinnhold

Der du sitter på hjemmekontor og planlegger den neste hytteturen din og tenker at alt er så kjipt: Tenk litt på oss som ikke har jobbet på ett år nå da.

Jeg savner å kveile, løfte, pakke, rigge, rydde, teipe, bygge, dytte, trille, skyve, heise, mase, rope og le. Jeg vil mest av alt bare jobbe jeg, og slippe å bekymre meg for hva jeg ikke har råd til denne måneden. 

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I dag er det nøyaktig ett år siden jeg gikk fra jobben min i Trondheim Lyd med et permitteringsvarsel i lomma og en totalt uviss fremtid.

Jeg visste ingenting om noe, økonomien ble hardt rammet (for jeg har ikke rett på dagpenger siden jeg ble ansatt 1. januar 2020). Jeg måtte gjenoppta ukentlige avtaler med DPS.

Alt virket mørkt, usikkert og kjipt. Ville Trondheim Lyd overleve? Ville jeg overleve? Ville jeg ha noe penger? Ville jeg miste boligen jeg leier? Ville jeg klare å skaffe meg mat?

Et helt år som permittert nå.

Ett år uten penger til annet enn det mest nødvendige, og hvor det føles som luksuriøst å kjøpe litt brus og snacks. Ett år uten å ha noe begrep om hvilken ukedag det er, for jeg sitter bare hjemme uansett. Ett år uten å ha råd til å reise noe sted, oppleve noe særlig, uten å treffe noe særlig folk.

Ett år med tidvis massiv misunnelse på alle de som bare flyttet fra jobb til hjemmekontor og fortsatte å jobbe. Misunnelse på alle de som har hytter å dra til, og som aldri trenger å bekymre seg for om de har råd til husleie og mat. Misunnelse på alle de hvis største problem er om de rekker polet før det stenger, og er sure fordi de ikke får sydentur, mens jeg hver måned må velge ut hvilke regninger jeg må betale for sent og med ekstra gebyr.

Et helt år som permittert. Hvem skulle tro det?

Siden jeg tuslet hjem fra jobb den dagen i mars 2020 har jeg lest 66 bøker. Jeg har sett utallige filmer og serier. Jeg har gått mye tur, i hvert fall før is og snø dominerte Trondheims gater. Jeg har funnet ut at det er 11 skritt fra senga mi til sofaen. Det har vært tungt, kjedelig, vondt, ensomt og fælt. Dog har det også vært noen fine øyeblikk innimellom. Jeg fikk langhelgbesøk fra pestfrie oslovenner i sommer, og bøkenes verden har jeg alltid elsket for eksempel. Jeg har til og med klart å bli kjent med nye, flotte folk til tross for pandemien.

Dog må jeg nok belage meg på å være permittert frem til sommeren, for min bransje, sceneteknisk/kultur/event-bransjen, er den første som ble stengt og den siste som åpnes som før. Heldigvis vet jeg nå at Trondheim Lyd overlever. Jeg overlever.

Og når nok folk er vaksinert og folk kan oppleve ting sammen igjen, har jeg en jobb å gå til. For er det en ting jeg har kjent mer på enn noe annet det siste året, så er det følgende:

Fy fader, jeg savner å jobbe!

Jeg savner jobben min! Jeg savner kollegaer. Jeg savner lange, slitsomme scenebyggeskift. Jeg savner de korte, enkle varebiljobbene. Jeg savner å være frustrert over at folk ikke klarer å legge på plass ting etter bruk. Jeg savner latter, fjas og den der litt rare riggehumoren man får i løpet av lange arbeidsdager.Jeg savner å jobbe med noen av verdens største artister. Jeg savner å jobbe med små, totalt ukjente artister. Jeg savner å jobbe med knallflinke teknikere som virkelig brenner for det de gjør. Jeg savner å være fysisk sliten, ikke bare sliten i hodet.

Jeg savner å kveile, løfte, pakke, rigge, rydde, teipe, bygge, dytte, trille, skyve, heise, mase, rope og le. Jeg vil mest av alt bare jobbe jeg, og slippe å bekymre meg for hva jeg ikke har råd til denne måneden.

Så der du sitter på hjemmekontor og planlegger den neste hytteturen din og tenker at alt er så kjipt, tenk litt på oss som ikke har jobbet på ett år nå da. For er det noe pandemien har lært meg, er det at vi alle må bli mye flinkere på å se hverandre, vise empati og å hjelpe hverandre. Tross alt er samarbeid nøkkelen til menneskets suksess.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Facebook og gjengis med tillatelse.

Kommentarer til denne saken