(Nidaros)

Det virker kanskje brutalt og hjerterått å starte en debatt rundt dette, før den høyt elskede Dronningen i Storbritannia har kommet i jorda, men all viraken rundt dødsfallet til en monark virvler opp så mye annet, at en diskusjon om man skal videreføre anakronismen rett og slett ikke lar seg gjøre.

Dronning Elisabeth rakk 70 år i sitt dronningvirke, så en beslutning om man skal videreføre ordningen er noe man fort blir «stuck» med i årtier. Spørsmålet er hvorvidt monarkiet er en ordning vi er komfortabel med, uavhengig av hvem som overtar?

Kong Harald vil innen få år også sannsynligvis gå bort. Ettersom tronarvingen, Haakon Magnus, virker så vidt fornuftig og sympatisk, er det få som har sterke innvendinger mot at videreføring av monarkiet skjer. Hadde man vært nærmere nåtid – da det ble avgjort hvem som skulle etterfølge Harald – ville valget falt på Prinsesse Märtha Louise, og man ville fått hennes omdiskuterte makker Durek Verrett på kjøpet. Altså, en dronning som er så langt ute at Epilepsiforbundet ikke kan være bekjent av å ha henne som kongelig beskytter.

Jeg tenker nok debatten hadde vært friskere da. Det samme gjelder i Storbritannina, hvis det var Jeffrey Epstein-kompis Prins Andrew som skulle overta.

Først da, og bare da, ville noen begynt å stille spørsmål ved substansen i at vi har et kongehus. Men hvorvidt vi skal ha monarki eller ei, burde ikke være noen popularitetskonkurranse.

Tanken om at man skal ha en slekt som Staten betaler uhorvelig mye penger til, uten at de trenger å jobbe, og at posisjonene blir arvet – generasjon etter generasjon – er helt surrealistisk.

Ingen bestrider at vi har flotte folk i kongefamilien i Norge, men skal det liksom være argument for at monarkiet skal bestå? Skulle man liksom hylle diktaturet, hvis man hadde en skikkelig hyggelig diktator? Konseptet «kongehuset» er en anakronisme som for lengst skulle vært avskaffet – samme hvor hyggelige Harald, Sonja, Krompen og Ingrid Alexandra er.

Les også

«Hvor mange flere generasjoner skal dette tøvet pågå?»

De siste tiårene har vi hatt ganske mange skrotinger i regjering. Men de har i det minste hatt en jobb å gjøre – og de har tross alt blitt stemt frem av det norske folk. Da Jens Stoltenberg ble statsminister, var det ikke fordi han hadde arvet posisjonen av Thorvald. Og bra er det, for dette skiller oss fra diktaturer som Nord-Korea og Saudi-Arabia.

Det er komplett uforståelig at vi bare godtar denne nedarvingen av makt når det gjelder de kongelige. Norge er ett av verdens mest moderne land, men likevel beholder vi denne hybelkaninen av en konstruksjon fra lenge før vikingtiden. Det er like ulogisk som at man fortsatt skulle bruke middelalderverktøy i jordbruket frem til vår tid.

I det gamle Egypt trodde man oppriktig at noen familier stammet fra guder, og derfor fortjente en spesiell plass i samfunnet. I gjennomsekulariserte Norge er det vel ingen som helt ærlig tror at kongehuset stammer direkte fra noe hellig. Märtha Louise hevdet, rett nok, at hun hadde funnet englefjær, men det teller liksom ikke.

Les også

«Det handler om verdighet»

Jeg betaler stort sett min skatt med glede, men må ha lov til å stille spørsmål ved den store andelen av statskassen som brukes til flosshatter og ballkjoler – ikke bare til de kongelige, men til hoffet rundt dem. Som professor og tidligere NRK-journalist, Erling Borgen, kommenterte på Facebook: «Verdens største diamant, Koh i Noor-diamanten, har trolig en verdi på mellom tre og fire milliarder kroner. Den er montert på den kronen som Camilla Parker Bowles skal bruke når hun blir dronning i Storbritannia». Diamant til 3-4 milliarder – neida, det er ingen som hevder at det er noe unormalt i at man skal la kongelige ha sånt.

På årets statsbudsjett i Norge ble posten som går til de kongelige økt med 15,7 prosent. Både kongeparet og kronprinsparet får en «lønnsøkning» på 3,5 prosent. Den samlede apanasje er nå på 24 millioner kroner. Altså, lønnsøkning for ikke å gjøre noen verdens ting.

Posten for «særskilte prosjekter ved Det kongelige hoff» ble økt fra 50 millioner til 89 millioner kroner. Tar man med alle utgiftene til hoffet, er det i overkant av 335 millioner kroner til kongehuset. På ett år! Det får byggingen av stortingsgarasjen til å virke som om det ble gjort på sparebluss.

Mellom 2010 og 2016 steg de årlige utgiftene for monarkiet med nesten 40 prosent, fra 336 millioner til 460 millioner kroner. I perioden som for alle andre var preget av måtehold og lønnsstopp, har hoffet over tredoblet budsjettene sine mellom 2002 og 2016, mens staben har blitt større. Den skattefrie apanasjen til kronprinsparet er i samme periode doblet.

Hver gang kongehuset diskuteres – om hvorvidt vi skal fortsette å la konstitusjonell makt gå i arv, på statens regning – virker det alltid som om monarkistene mener det er ubetydelige summer. Det argumenteres med at en president også ville kostet penger, men hovedforskjellen er at denne ville man kunnet erstatte, hvis man ikke var fornøyd med hen.

Noe som også trekkes frem av monarkister, er at Kongen «nesten ikke har makt lenger», så da er det uansett ikke så farlig. Nå er det, rett nok, ikke Kongen som leder Norge i krig lenger, men Hans Majestet Kongen er fortsatt den øverste befalingsmannen i landet. Han har rang av general i Hæren og Luftforsvaret og er admiral i Sjøforsvaret. Det samme gjelder Kronprins Haakon Magnus. Denne makten har de arvet. Er det bare jeg som synes dette virker tullerusk?

Les også

«Gorbatsjovs død minner oss om hvorfor utfallet av Ukraina-krigen blir så enormt viktig»

Takk Gud, for at de er så vidt hyggelige og smarte, hvis ikke ville man ikke hatt noen anelse om hva de kunne funnet på å bruke makten til. På kinoen gikk, for få år siden, filmen «Kongens nei», om da Haakon VII motsatte seg Hitler. Et åpenbart klokt valg, bare litt rart at beslutningsmyndigheten lå hos en som hadde arvet den.

Men hvorfor skal man være så umusikalsk at man løfter en slik diskusjon , før dronningen i Storbritannia en gang er bisatt? Jo, fordi det simpelthen er for sent når kong Harald har gått bort. Og da vil vi sikkert ikke kunne gjøre noe med det på ytterligere 30 år. I klimaet rundt en monarks bortgang vil ingen kunne få gjennomført en diskusjon som ikke lar seg prege av emosjonene rundt vedkommende.

Selv den gamle punk-vokalisten Johnny Rotten fra Sex Pistols – som gjorde karriere på den grovt fornærmende singelen «God Save the Queen» i 1977 – kom med rosende ord om Elisabeth i forbindelse med hennes bortgang. Det sier ikke så rent lite om diskusjonsklimaet.