Erna Solberg er i storform om dagen. Helt siden regjeringsskiftet i oktober har hun holdt en klokelig lav profil, og sannsynligvis brukt godt med tid på å pønske ut hvordan opposisjonstilværelsen egentlig bør forvaltes. Det er ikke så lett, når du sannsynligvis er Høyres mest vellykkede statsminister noensinne, og den Høyre-lederen som har ledet Høyre til den lengste sammenhengende regjeringsperioden i partiets historie.

Ikke at hun har behøvd å være så synlig: Med et minimum av egeninnsats har Høyre igjen blitt Norges uten sammenligning største parti på meningsmålingene. Det har de vært siden før jul. Mens Jonas Gahr Støres regjering har opplevd en den mest brutale starten for noen regjering i moderne tid har Erna Solberg greid å holde fast ved mye av autoriteten hun hadde som statsminister. Mye av det skyldes nok nettopp at hun og partiet har holdt en lav profil. Høyre har ikke virket rådville og slitne, slik nylig avgåtte regjeringspartier som regel gjør, fordi de ikke har vært desperate etter synlighet. Dermed har partiet spart seg selv for mang et ugjennomtenkt utspill.

Nå er det nye takter. De siste dagene har det ganske enkelt vært Erna Solberg i alle kanaler. Plutselig er utestemmen tilbake, og nye ambisjoner kunngjøres. En må nesten anta at det er helt bevisst, og at den langt mer tydelige Solberg derfor er et gjennomtenkt grep.

Denne uka tok hun med seg nestlederne Henrik Asheim og Tina Bru på halleluja-reise til København. Der har hun hentet inspirasjon fra Danmarks sosialdemokratiske regjering, og nå vil Høyre innføre aktivitetsplikt for alle sosialhjelpsmottakere under 40. Dette er for så vidt ikke særlig overraskende Høyre-politikk – deres klokkertro på arbeidslinja burde være velkjent. Men det oppsiktsvekkende er all Høyre-vigøren Solberg legger i utspillet.

«Lediggang er roten til alt ondt», begynner hun, nesten som et slags proto-Høyre med pekefingeren godt framme. «Satt på spissen er det mange der ute som trenger et vennlig dytt bak, blant annet en del unge gutter som har sittet for mye på gutterommet» sier Solberg, klar for å dytte de fortapte og lett slaskete sønnene over på den rette sti, den preget av mer selvoppofrelse og protestantisk arbeidsmoral til samfunnsøkonomiens beste.

Denne Margrethe Munthe-tonen er selvsagt tilsiktet, og oppnår flere ting: For det første minner det velgerne på at Høyre har andre virkemidler i den økonomiske politikken enn det flertallet har. For det andre henter hun fram et verktøy fra Høyres verktøykasse som stort sett har ligget ubrukt siden partiet bestemte seg for å vinne makten ved å framstå myke og lyserøde fram mot 2013-valget.

Og for det tredje er det et effektivt åte: Mange på venstresiden vil jo av helt forståelige grunner ikke greie å styre seg når Høyre anklager Arbeiderpartiet for å sluke «ytre venstre-retorikken, som er mer opptatt å bidra med ytelser enn å hjelpe folk ut i jobb». Det finnes nok også noen vektige, faglige innvendinger mot påstander av typen: «En del har sosial angst, blant annet fordi de har vært lenge borte fra arbeid og at de opplever at de ikke mestrer». For det kan jo tenkes at folks psykiske problemer kan ha andre årsaker enn «lediggang»? I det hele tatt er påstanden oppsiktsvekkende.

Høyre får uansett en debatt de tydeligvis ønsker seg framover. Og det tyder på et Høyre som ikke er tilfredse med å dominere meningsmålingene: De vil legge grunnlaget for ny makt.

Det fikk vi enda tydeligere illustrert da Solberg tok ferja hjem fra Danmark. Da kunne hun meddele at alle Høyre-kandidater nå skal melde seg på dekk, og ta sikte på overta styringen i sin kommune. Høyre er ikke snauere enn at de nå har en uttalt ambisjon om å overta makten i alle de fem største byene. Solberg mener Høyre har «en gyllen mulighet» i Trondheim siden Rita Ottervik (Ap) nå går av.

Nuvel. I Trøndelag er Høyre svakere enn på svært lenge. Partiet har knapt ordførere i hele fylket, og én av de tre de faktisk hadde, gikk av i mars. At et så stort parti som Høyre har to – 2! – ordførere i Trøndelag er jo, om en skal være en smule kritisk, særdeles svakt. Og mye tilsier at Solberg bør prioritere å styrke partiets stilling i hele landsdelen, dersom drømmene om makt i Trondheim skal gå i oppfyllelse.

Les også

Høneblund i tjue år

For her i landsdelen er det flatt batteri i Høyre. Partiet har to representanter på Stortinget fra de to trønderske valgkretsene (men begge fra sør), utsiktene til makt på fylkestinget smuldret for tidligere fylkesordfører Pål Sæther Eidens del opp med fylkessammenslåingen, og partiet har ikke hatt makt i sørfylket siden lenge før årets russ ble født. Selv ikke i 2019, da Arbeiderpartiet gjorde alt de kunne for å plage seg selv ned til nye bunnoteringer, greide Høyre å ta over styringen. De er langt, langt unna å kunne konkurrere om makta, både i fylkestinget, i trønderske kommuner, og ikke minst i Trondheim.

Den erkjennelsen synes ikke å ha sunket inn i partiet. Diverse forsøk på å sette i gang en debatt om Høyres trønderproblem i fjor høst, ble møtt av øredøvende stillhet fra partiet selv. Det er påfallende, spesielt med tanke på at så mye av Erna Solbergs eventyrlige suksess inn mot 2013-valget nettopp kom av at partiet både lykkes med å kritisere seg selv og justere kursen – og vende det til sin fordel ved å så tydelig kommunisere til velgerne at de hadde forandret seg.

Den siste Høyre-kandidaten i Trondheim som greide å kaste Arbeiderpartiet ut av ordførerkontoret i et valg var Axel Buch - i 1975 (!). Før det må du tilbake til 1920. Trondheim har siden 1935 etter alle praktiske formål hatt nærmest sammenhengende Ap-styre. Marvin Wiseth ble riktignok en legendarisk og folkekjær ordfører, men han manøvrerte seg til makt midt i perioden som følge av politiske intriger, og siden hans etterfølger Anne Kathrine Slungård tapte makten i 2003 har ikke Høyre vært i nærheten.

Dersom Høyre skal ha ambisjoner om mer makt i Trøndelag tror jeg både de er avhengige av den samme formen for erkjennelse som Erna Solberg selv tvang seg gjennom for drøye ti år siden, og at de må legge en strategi for å styrke sin stilling i hele landsdelen. Jeg tror det er mulig, dersom partiet jobber bedre og mer systematisk enn de har gjort på noen tiår. Men slik det ser ut nå, er det fint lite på gang.