I revidert nasjonalbudsjett kuttes det i øst og vest, og reaksjonene lot ikke vente på seg: Universitets- og forskningsbygg utsettes, nedskalering av store samferdselsprosjekter ligger i kortene, og opposisjonen kritiserer regjeringen for kutt i klimasatsinger og velferd.

Budskapet fra staten er ganske enkelt: Det er tilbuds- og forsyningskrise i verdensøkonomien. Årsakene er mange og sammensatte, men både pandemi, energipriser og krigen i Ukraina gjør at mange skjelver selv om arbeidsløsheten er lav og ting strengt tatt går godt. For prisene øker kraftig, og for å unngå en inflasjon ute av kontroll, en renteøkning som vil ramme folk flest knallhardt og en bråstopp i viktige næringer på fastlandet, må regjeringen holde igjen på pengebruken. Det gjør de for å sikre at vi kan bruke penger på de viktigste utgiftene, det er ganske enkelt harde prioriteringer som nå gjøres.

Midt i denne nye, uvante og ærlig talt litt dystre økonomiske virkeligheten, har norsk idrett sveivet i gang en sikker vinner, ja en ekte klassiker, i norsk samfunnsdebatt: Norge bør arrangere et nytt OL!

Yeah!

Under Norges Idrettsforbunds ledermøte i Tromsø nylig la Mina Gerhardsen fram resultatet av sonderingsarbeidet et utvalg har gjort under hennes ledelse. Gerhardsen har gjort et ordentlig fotarbeid – ved å snakke med både idrettskretser, utøvere og særforbund har hun budskapet klart: Norsk idrett slutter opp om et nytt OL i Norge. «Norsk idrett er klar for et nytt OL/Paralympics i Norge», sa Gerhardsen.

Det fremstår heller ikke som om arbeidet til sonderingsutvalget er noe ukritisk halleluja-dokument. Utvalget understreker behovet for langt mer gjenbruk enn ved tidligere OL og at mer arbeid må gjøres på regnefronten (sagt med mine ord: OL er dyrt for alle involverte, unntatt IOC).

Men egentlig bør debatten likevel stoppe der. Det er overhodet ingen overraskelse at 76,8 prosent av de spurte i idretts-Norge sier ja til en ny søknadsprosess. Det blir litt som å gjennomføre en spørreundersøkelse i NHO om de kan tenke seg bedre rammebetingelser for næringslivet, eller om LOs medlemmer er for gode arbeidstakerrettigheter. Spørsmålet er om ikke det norske storsamfunnet bør utvise større evne til selvregulering enn idretten som oftest gjør når et giga-mesterskap (også kjent som «folkefest») skinner et sted der framme i horisonten.

Det er ganske enkelt vanskelig å se for seg at betingelsene for et OL i Norge skulle være bedre nå, enn da Erna Solbergs regjering i 2014 gjorde slutt på lidelsen og avsluttet Oslos plagede OL-drøm for 2022.

For det første ligger bevisbyrden på de som mener det er en holdbar modell å la en spektakulært udemokratisk organisasjon som IOC få reise rundt i verden, tappe vertslandene for store pengesummer og diktere investeringer i timilliardersklassen. At IOC åpner for mer fleksible leker enn før, med flere arrangørsteder og -land, er ikke et resultat av at IOC har forandret seg, men at omdømmekrisen som følger av en lekke absurd dyre leker i diktaturstater tvinger fram endring.

Innebærer det at IOC plutselig er blitt en organisasjon som sømløst kan samhandle med et moderne demokrati om nøysom pengebruk, bekjempelse av korrupsjon og gode verdier? Nei.

For det andre vil det være en pedagogisk helt umulig øvelse å skulle forsvare milliardinvesteringer i idrettsanlegg med begrenset gjenbruksverdi i en tid der vi må holde igjen på investeringer i alt fra vei og kollektivtransport til forskning og høyere utdanning. Dette antar jeg regjeringen (som fra før av ikke er i toppform på målingene) allerede har tenkt over. Så selv om idretten skal få ha sin prosess, og veien til en søknad fortsatt er lang, er begeistringen for et norsk OL antakelig lik null i regjeringen.

Regjeringspartiet Senterpartiet har programfestet at de ønsker OL i 2034. Min spådom er at de vil bruke null kalorier på å innfri det løftet. Noe annet ville mildest talt vært oppsiktsvekkende fra finansministerens parti.

(De som måtte ønske en oppfriskning i hvordan det gikk med pengebruken sist gang Norge arrangerte OL, bør lese Tron Strand og Gunnar Tore Larsens fornøyelige og oppsiktsvekkende bok «Da OL kom til Norge»).

For det tredje: Hvorfor behandler vi OL som noe like selvsagt som at solen står opp i øst, og at tyngdekraften eksisterer? Hvordan endte vi der at påklistret ros («The best games ever!»)fra en tidligere minister i Francos fascistjunta fikk snike seg inn i landets historie som noe uproblematisk og flott? OL er ingen gitt størrelse som alltid har vært der, og som alltid vil eksistere. OL er et utdatert giga-arrangement som medfører økonomiske katastrofer på løpende bånd, regelmessig fungerer som utstillingsvindu for den internasjonale idrettens sviktende moral, og som aldri – aldri! – lever opp til løftene som gis til arrangørlandenes befolkning i forkant.

«Skal vi delta, må vi også ta ansvar for å arrangere iblant», uttaler Gerhardsen. Det kan høres logisk ut, men det er ikke det. For vi må jo stille oss spørsmålet: Hva om ingen vil arrangere OL? Hva da?

Jeg kan tenke meg verre ting her i verden enn at IOC måtte møte sitt endelikt som organisasjon som følge av at ingen frie, demokratiske land lenger orker å danse etter deres pipe. For det er vel nesten premisset, dersom vi «må» arrangere?

Vi er jo ikke nødt til å delta heller (giiid!). Og om flere tenkte slik, kunne vi kanskje en dag greid å tvinge fram idrettsleker i et format som bevarer kontakten med den virkelige verden – der menneskerettigheter er mer enn en glatt reklameplakat, der korrupsjon utgjør antitesen til lekene fremfor å være en sentral bestanddel, og der pengebruken samsvarer med hva dette er: Leker.