Gå til sidens hovedinnhold

Dessverre ikke plass

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Medienes håndtering av innlegg på debattsidene bekymrer meg. Den vanlige mannen i gata får relativt sjelden spalteplass.

I dette tilfellet er den vanlige mannen i gata meg. En kar med meninger om mangt og mye, uten at jeg på noen måte vil kalle meg ekspert på noe. Kanskje jeg må gjøre noe med det?

– Takk for interessant innlegg. Vi har dessverre ikke funnet plass til innlegget ditt (ikke denne gangen heller) da pågangen er stor.

Slik kan redaksjonens ord lyde som svar på mitt innlegg. Dessverre er det en vanlig tilbakemelding på mine innsendte meninger.

Opplever mange det slik som jeg, er jeg oppriktig bekymret for om den jevne mannen i gaten får innlegget sitt på trykk i landets aviser – store som små.

For meg virker det som at det er økende tendens til at politikere, fagpersoner, organisasjoner og lobbyister får stadig mer spalteplass på debattsidene. Den jevne og engasjerte mannen og kvinnen i gata, individene som samfunnet er bygget på, slipper ikke til i like stor grad som før.

Hvordan kan jeg hevde dette?

Her kommer en liten stikkprøve fra Aftenposten 20. august. Disse får sine innlegg på trykk: En lege (nyutdannet riktignok), administrerende direktør, leder, leder, leder, leder, næringspolitisk utvalg, næringspolitisk utvalg, professor i statsvitenskap, fylkesstyret Norsk Lektorlag, førsteamanuensis, direktør Utdanning, forlagssjef, president i ENAFA, en matematikkstudent og, heldigvis, en mann fra Nordfjordeid.

Jeg tror ikke fredag 20. august 2021 skilte seg vesentlig ut på Aftenposten sine debattsider.

Jeg har skrevet innlegg om terror, innvandring, ulv, andre verdenskrig, selektiv naturkjærlighet, statuer, sosiale medier, behovet for mindre kunstig lys og twitter, for å nevne noen saker.

Innvandringsdebatten ser ut til og i større grad enn før foregå i kommentatorfelt og under nyhetssaker. Blir redaktører stresset av å ta en slik debatt frem i lyset? Er det ikke bedre at folk får skrive det de mener i stedet for å ty til gatas parlament? Eller på Facebook? Der folk fra begge sider gjør gjøn og gjensidig narr av hverandre, noe de neppe får lov til om de skriver et innlegg på en debattside i en avis.

Ulvedebatten er såpass betent at mange redaktører virker å være forsiktige med å ta innlegg som er balanserte. Det kan kanskje provosere begge sider i saken? Men er det leserne som er viktigst, eller selve saken? Jeg mener det siste…

Andre verdenskrig sine etablerte sannheter tåler ikke så godt dagens lys på seg. Men den debatten er visst forbeholdt forfattere, journalister og redaktører. Som om ikke vanlige borgere kan erverve seg nok kunnskap til å ha meninger om det. Jeg mener at det er fullt mulig.

Selektiv naturkjærlighet, der nordmenn elsker fjellet, men også strør om seg med hytter- med de konsekvenser det medfører- er antagelig forbeholdt naturvernorganisasjoner å skrive om. Dette er jeg uenig i, ettersom også jeg kan lese bøker, tidsskrifter, forskningsrapporter og annet relevant innhold.

Nok om det.

Vil dagens medier overlate den jevne borger til å uttrykke seg i kommentatorfelt og på sosiale medier? Skal meningene deres overlates til sine eventuelle ekkokammer, uten at de skal bli hørt - eller bli debattert? Det er etter min mening en farlig utvikling som gjør at stadig flere føler på et utenforskap.

Det er i og for seg merkelig i et høyutdanningssamfunn som vårt. Mer kunnskap blant folk flest burde føre til at flere fikk en stemme i samfunnsdebatten. I stedet er akademia, politikere, eksperter av diverse slag og samfunnets øvre sjikt innen næringsliv, juss og annet organisasjonsliv som i stor grad slipper til på debattsidene. Det kan lett bli en akademisk korrekthet for mange borgere ikke kjenner seg igjen i.

Har denne eliten større troverdighet enn en vanlig borger som kjenner samfunnet og sitt eget liv på kroppen? Jeg tviler.

Og tenk! Tenk på hvilken stimulans, hvilken demokratisk stimulans det er for «vanlige folk» å se sitt eget innlegg på trykk? Også min stemme blir respektert og hørt! Hvilket engasjement for samfunnet vi lever i vil ikke dette skape? Og ikke minst vil tilliten til beslutningstakere og medier øke når ens stemme blir hørt. For tillit kommer ikke av seg selv, det kommer av en tilhørighet til et fellesskap.

Alt dette er elementær psykologi og sosiologi. Er mediene høyt hevet over dette?

Skal vi alminnelige borgere bare vitne debattene? Skal vi bli et publikum som bivåner diskusjonene «høyt hevet» over våre hverdagsliv? For det er jo oss diskursen handler om. Er vi demokratiets klakører?

Derfor er svaret på det selvfølgelig nei. For det er jo deg og meg som egentlig styrer utviklingen i landet. De lange linjene. Via stemmeseddelen. Mye annet er jo egentlig støy og ad hoc.

I et valgår er det på tide at medier, eksperter og politikere stiller velgerne spørsmålet, altså deg og meg, om hvorfor meningsmålingene utvikler seg slik som de gjør. Nå druknes vi analyser av fra journalister og eksperter, mens folk går til valgurnene etter at de har vært på jobb.

Jeg skjønner at de med hjemmekontor, eller som kan gjøre det i arbeidstiden har bedre tid til å skrive et velformulert innlegg. Det er imidlertid på tide å slippe til alle de som ikke har dette hjemmekontoret. Det er de som har berget oss gjennom pandemien.

De fortjener å bli hørt. Det må bli mer plass for folk flest. Ellers så tror jeg demokratiet Norge blir mindre.

PS: Jeg er rektor i ungdomsskolen. Burde jeg skrive om bare skole og livsmestring, tro?

Innlegget sto først på debatt1 -red.

Kommentarer til denne saken