Vi kan vel ikke kalle det et gufs fra fortiden. Men parlamentsvalgene i Europa i 2022 har vært preget av en kald vind fra ytre høyre.

I april ble det holdt valg i Ungarn og Frankrike. I Ungarn førte resultatet til en femte valgseier for Viktor Orbán. I løpet av de ti siste årene har Orbán, hans parti Fidesz og ungarske myndigheter utsatt politiske meningsmotstandere for svertekampanjer. Kvinners og LHBT-personers rettigheter har blitt kraftig svekket. I tillegg har pressefriheten blitt innskrenket, og er nå tilnærmet ikke-eksisterende.

Det kom likevel ikke som noen overraskelse at Fidesz og Orbán trakk det lengste ungarske strået. I Frankrike var det derimot større spenning knyttet til presidentvalget. Den andre og avgjørende runden i det franske valget sto mellom Emmanuel Macron, den sittende presidenten, og høyrepopulisten Marine Le Pen fra Nasjonal Samling. Sistnevnte tok blant annet til orde for å få stopp på all innvandring til Frankrike. Macron ble gjenvalgt, men ikke med overveldende flertall. For Le Pen med sine 41.5 prosentpoeng betydde det rekordoppslutning.

I september har det vært avholdt nasjonale valg i Sverige og Italia. I Sverige gjorde det høyrepopulistiske partiet Sverigedemokraterna et brakvalg. Like før valget publiserte forskningsinstituttet Acta Publica en rapport som viste at 214 SD-kandidater til årets valg har gitt uttrykk for rasisme eller nazisme. Likevel ble SD det nest største partiet ved valget, og bidro til valgseier for den svenske høyresiden. Det fører til et regjeringsskifte i Sverige. Som Anders Ravik Jupskås ved senter for ekstremismeforskning skriver: «Aldri før har en svensk regjering gjort seg avhengig av ytre høyre».

Italia går også for regjeringsskifte. Høyrepopulisten Giorgia Meloni ble valgets klare vinner, og blir dermed landets neste statsminister. I tillegg til å bli landets første kvinnelige statsminister, vil hun også bli den første statslederen fra ytre høyre siden Benito Mussolini styrte Italia fram til 1943.

Det er flere likhetstrekk mellom disse europeiske valgene. Felles for alle valgene er resultat som viser en misfornøyd, polarisert og splittet befolkning. I Ungarn vant riktignok Orbán og hans samarbeidspartnere to tredjedeler av parlamentet, men forskjellene mellom hovedstaden og resten av landet er enorm. I Frankrike stemte mange motvillig på Macron. Mange av velgerne liker hverken Macron eller politikken hans. Som Aftenposten skriver om franske velgere: «De holder seg for nesen og stemmer på den minst verste kandidaten».

Det svenske valget var spennende helt til siste slutt. Lenge, også valgkvelden, så det ut til at venstresiden, med Socialdemokraterna og Magdalena Andersson i spissen, ville vinne valget. Like før midnatt snudde det, og høyresiden vant valget med en marginal seier.

I Italia har særlig de unge vært misfornøyde med valgkampen, politikerne og kandidatene. I likhet med franske velgere, mente mange unge italienere at alternativene de kunne velge mellom, var for dårlig. Særlig var fokuset på klima utelatt fra valgkampen.

Misnøyen har vært tydelig i alle valgene. Mange har valgt å ikke stemme. I Italia har det vært rekordlav oppslutning. I Frankrike er årets valg det med lavest oppslutning siden 1969.

Vinden fra ytre høyre blåser over Europa, og får stadig bedre fotfeste. Nasjonalisme og konservatisme preger politikken, det samme gjør anti-innvandring, anti-homofili og anti-feminisme.

I en Aftenposten-artikkel forteller forsker Cathrine Thorleifsson om hvordan Sverigedemokraterna, Italias brødre og franske Nasjonal Samling har vært nødt til å endre seg de siste årene. Italias brødre har måttet ta avstand fra fascisme, SD fra nazisme, og Nasjonal Samling har tatt avstand fra tidligere lederes (Marine Le Pens far) rasistiske og antisemittiske uttalelser.

Det er åpenbart at europeiske partier på ytre høyre har gjort noe riktig. De utfordrer det etablerte, og de appellerer til en god del velgere. Mange velgere er misfornøyde, det viser både den lave oppslutningen og hvem velgerne stemmer på.

Men det er skremmende at det i det hele tatt er behov for at ledende parti og politikere i Europa må ta avstand fra rasisme, antisemittisme, fascisme og nazisme. Det burde – for å si det mildt – ikke være nødvendig.

Det er en skummel utvikling vi ser. En utvikling som blåser over Europa og som får det til å gå kaldt nedover ryggen.