Gå til sidens hovedinnhold

Det eneste sosialdemokratiske i Aps rusreform ligger i navnet

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

3. mai skriver Ingvild Kjerkol og Lene Vågslid et innlegg om Arbeiderpartiets forslag til rusreform. Forslaget presenteres som et bedre alternativ til regjeringens rusreform, og forfatterne skriver selv at de ser frem til å få på plass en reform som både sikrer «tunge» rusavhengiges rett til et verdig liv og helsehjelp og samtidig forebygger ulovlig og helseskadelig rus. Problemet er bare at Aps rusreform verken bidrar til det ene eller det andre.

Les også

En ny og bedre rusreform med Arbeiderpartiet

En skulle tro at Kjerkol og Vågslid var selektivt blind for tilbakemeldinger. Brukerorganisasjoner har siden 17. april problematisert det stigmatiserende ved å differensiere mellom brukere som fortjener hjelp, og brukere som fortjener straff. «Tung rusavhengighet» er ikke en diagnose, og innenfor helsetjenestene skilles det ikke mellom «tung», «gjennomsnittlig» og «lett» rusavhengighet. Begrepet «tung rusavhengighet» belyser i seg selv manglende kunnskap om hva rusavhengighet faktisk innebærer – for ethvert menneske som lever med avhengighet oppleves det som både alvorlig og tungt.

Rusavhengighet er ikke mer eller mindre alvorlig på bakgrunn av brukerens alder, fartstid, eller foretrukne rusmiddel. Lidelsen har alvorlige negative konsekvenser i form av smertefulle abstinenser og brukeren får som oftest vansker med å ivareta sine sosiale relasjoner og forpliktelser i både utdanning og arbeid. Konsekvensene av lidelsen er ødeleggende på de fleste arenaer i brukerens liv. Å gi disse menneskene kriminelt rulleblad og bøter bidrar ikke til at de opplever bedring.

Kjerkol og Vågslid fastholder argumentet om at avkriminalisering gir økt bruk av ulovlige rusmidler i samfunnet, dette på bakgrunn av antakelsen om at ulovlig rusmiddelbruk vil anses som «mer akseptabelt». De har ingen grunn til å hevde dette. Det føles unødvendig å måtte gjenta gang på gang at ingen kartleggingsstudier, eller solide metaanalyser faller på konklusjonen om at avkriminalisering bidrar til økt bruk. Det gjennomgående resultatet fra forskningsstudier er at oppmykning av straffepolitikken ikke har innvirkning på bruken i befolkningen.

Det man imidlertid ser, er at avkriminalisering har flere positive effekter. Det Kjerkol og Vågslid anser som «økt aksept» handler i bunn og grunn om redusert stigmatisering av brukere. Innenfor forskning på rusfeltet har det i flere tiår vært kjent at trusler om straff reduserer hjelpesøkende atferd, og mennesker som er i behov av hjelp kommer for sent inn i behandling.

Kanskje for kvinner spesielt, er avkriminalisering viktig. Rusmiddelbruk bryter med tradisjonelle normer og forventinger til den kvinnelige kjønnsrollen, noe som gjør at kvinner med problematisk bruk av rusmidler utsetter å søke hjelp, eller tildekker bruken av ulovlig rusmiddelbruk i kontakt med helsevesenet. Ap bør være kjent med at kvinnerollen kan være en kvinnes verste fiende. Utstøtning og stigmatisering av kvinner som ikke klarer å ivareta sin funksjon i familien på grunn av rusmiddelbruk, gjør ikke kvinner med avhengighet friskere. Ei heller hjelper det å behandle dem som kriminelle.

Kjerkol og Vågslid ønsker at det skal føles trygt for ungdom å be om hjelp hvis de befinner seg i en nødsituasjon knyttet til ulovlig rusmiddelbruk. De har likevel ingen forslag til hvordan sikre at ungdom faktisk opplever det som trygt å varsle i slike situasjoner. Dette er et problem som i dag fører til at liv faktisk går tapt. Vi har forstått at Ap har reagert på grafiske fremstillinger av hvordan straffepolitikken tar liv. Vi kan likevel ikke ta hensyn til politikeres følelser når de vedtar å videreføre straffepolitikk som øker overdosedødsfall blant både eldre og unge brukere.

Det hjelper lite å sende ut signaler om at politiet skal gjøre skjønnsmessige vurderinger her – det er jo nettopp disse vurderingene som bidrar til at straff rammer sosialt skjevt. Vi vet at østkantungdom i Oslo rammes i langt høyere grad av straffepolitikken, selv om vestkantungdom ruser seg mer. Politiets skjønnsmessige vurderinger gir ikke tilliten som sårt trengs av mennesker som bruker ulovlige rusmidler, og vi kan uansett ikke tillate et lovverk som diskriminerer mellom brukere, og som bryter med grunnleggende rettsikkerhet. Dette er en sak som nettopp handler om enten-eller. Loven skal være lik for alle. Noe annet er grunnlovsstridig, og det er merkelig at høytstående politikere ikke synes å være klar over det.

Det er lite sosialdemokratisk over Aps forslag til rusreform. Den er ikke solidarisk med brukerne og den bryter med Aps langvarige engasjement for mennesker med ruslidelser. Den stigmatiserer mer enn dagens straffepolitikk ved å dele mennesker med lidelser inn i grupper som er verdig hjelp, og i grupper som ikke er det. Den er også en risiko mot rettssikkerheten i landet vårt og gir rom for at mennesker som begår det samme lovbruddet og som har den samme lidelsen møtes på helt forskjellig måte. Den bidrar også til å opprettholde en straffpolitikk som rammer de fattigste hardest.

Det eneste sosialdemokratiske i Aps rusreform ligger i navnet.

Kommentarer til denne saken