Det er 12-åringen som er viktig

Illustrasjonsfoto
Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Illustrasjonsfoto Foto: Tore Meek / NTB scanpix Foto:

Av
DEL

KommentarDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det ser ut som om de som argumenterer for å åpne breddeidretten, og den som er satt til å holde igjen har én ting felles: De fremfører replikker som noen andre har skrevet for dem. Verken idrettspresidenten eller statsråden spiller så godt at det blir troverdig.

Norsk idretts ubegripelige ledervalg på siste ting har allerede kostet mye. Straffen kommer til å bli enda mye tøffere, fordi idretten som en gang gikk foran i alt som hadde med åpenhet å gjøre, nå vender seg konsekvent innover og vil behandle alle problemstillinger internt. Det gjør det enda vanskeligere å rette opp at feila fra idrettstinget.

Det er ikke noen gitt å vite hva som er riktig; å slippe idretten løs igjen, eller å «åpne samfunnet steg for steg», eventuelt med den for idretten alvorlige konsekvens at det ikke blir noen aktivitet utenfor toppidretten i år. Det eneste som er opplagt legitimt er at idretten argumenterer troverdig for sin sak, og at den politiske ledelse forstår idrettens behov. Det er faktisk et godt grunnlag for å bli enige, enten det er snakk om å åpne eller å stenge ned.

Å høre Berit Kjøll argumentere for grasrotidretten er omtrent som om Kåre Willoch i sin storhetstid skulle gjort seg til talsmann for industriarbeideren. Paradokset blir fullkomment når toppfotballsjef Lise Klaveness er blitt den mest troverdige talsperson for breddeidretten. Det burde ikke være hennes oppgave, men hun gjør det med stor troverdighet fordi hun vet hvordan varmesalva i garderoben lukter.

Ingen var forberedt på koronaen. Da må vi alle akseptere at ingen heller har svaret på alle dens utfordringer. Det er ikke opplagt hva som er riktig å gjøre, og det er mulig at mye av det som er blitt gjort kanskje ikke var så lurt. Antagelig vil også noen av de neste trekkene vise seg unødvendige, i beste fall, eller i verste fall vil de være direkte negative. Da blir det for enkelt når idrettens representanter tilbyr seg å stenge ned igjen hvis en åpning skulle vise seg å slå uheldig ut.

Dette er ikke en tid for å prøve og feile mer enn strengt tatt nødvendig. Det er en tid for å praktisere føre-var-prinsippet. Forrige gang norsk idrett lå nede, i fem lange og svært mørke år, som en konsekvens av idrettens egen holdning under krigen; idrettsstreik, kom den sterkere tilbake enn noen gang før. Tiden siden 1945 har i virkeligheten vært en sammenhengende opptur for norsk idrett. Hva er det som gjør at idretten tviler sånn på seg selv nå?

Jeg er helt sikker på at frykten er reell. Denne situasjonen vil kunne føre til ytterligere frafall, et forhold som Willy Railo dokumenterte i den såkalte Vestfold-undersøkelsen allerede på 80-tallet. Siden har idretten brukt mye energi på å forsøke å benekte fakta. Nå kan det i verste fall bli tydelig for alle, og det er kanskje i ferd med å bli det, for flere vil kanskje spørre seg: Hva er det idretten er så redd for?

Hvis dette er forhandlinger mellom NIF-presidenten og kulturministeren har vi grunn til å være bekymret, som vi alltid må være når to parter skal forhandle om noe de egentlig ikke har greie på. For NIF-lederen vil neppe kunne forklare statsråden hvorfor dette er viktig for idretten. Ministeren på sin side har ingen forutsetninger for å forstå det.

Så ble det selvsagt for fristende for Trond Giske, som en av ytterst få politikere som kjenner idretten, å gjøre dette til et politisk spill, og å raljere med dem som åpenbart ikke kjenner materien. «Pølsekø? I 3.divisjon? Ha-ha». Giske vet godt at pølsekøa er lang på mange 3.divisjonskamper.

Men det vet ikke Abid Raja noe om. Hans gode venn på det nivået er John Arne Riise, som heller ikke er nettopp noen politisk ringrev. For sikkerhets skyld kommuniserer statsråden fra samme plattform og til forveksling på samme måte som Donald Trump.

Kort sagt: Idretten hadde fortjent bedre, men har i stor grad seg selv å takke.

Det som er viktig er at ungene kommer i gang igjen. Tar du fra 12-åringen idrettsdrømmen, tar du fra ham alt. Det er alvorlig. Svært alvorlig. Selv i koronaens tid.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken