Gå til sidens hovedinnhold

Det er de mest utsatte elevene som rammes hardest når det ikke er nok voksne tilstede

Verken dyktige og engasjerte lærere, eller en faglig sterk strategi mot mobbing kan kompensere for mangelen på øyne, hender og timer i klasserommet og i skolegården.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det må være å høre ens egen datter si at hun ikke vil leve mer. Når et barn har fått utslettet sin selvfølelse til det punktet at det sier noe slikt, er det en fryktelig mye som har gått galt. Den sterke historien om jenta på Åsheim skole som hadde behov for ro, forutsigbarhet og å bli sett, er ikke den eneste Nidaros har kunnet fortelle i høst:

En praktikant som rykker ut og forteller om barn som er brutale med hverandre, mens voksne ikke griper inn. «Allerede første arbeidsdag reagerte jeg på forholdene. Jeg var vitne til mobbing og utestenging», sa Kristine Marie Edvardsen til Nidaros.

Fortvilte foreldre ved Åsheim skole som opplever at barnet gråter før det skal på skolen, som følge av trusler, slag og spark fra medelever.

Et barn som måtte vekk fra Steindal skole og i traumebehandling etter gjentatte voldshendelser og angivelige overgrep.

Helene, som ikke lenger ønsket å leve som åtteåring.

Det begynner å tårne seg opp nå. Og det er nesten umulig å lese alle sakene etter hverandre. Det er en sårhet over disse fortellingene som sitter i, lenge.

Les også

Nå må vi prioritere skole og eldreomsorg!

Noen av sakene går langt tilbake i tid. Nylig ble Trondheim kommune dømt til å betale millionerstatning til en mann som på starten av totusentallet ble utsatt for slag, spark og ryktespredning mens han gikk på Charlottenlund ungdomsskole. Han ble påført varige skader av mobbingen. I dommen slo Sør-Trøndelag tingrett fast at mannens «forklaring støttes av vitneobservasjoner. Hans funksjonsfall er videre typiske tegn på at en elev blir utsatt for krenkende adferd […]». Trondheim kommune må nå betale ham litt over én million kroner i erstatning for den skaden han ble påført på ungdomsskolen.

Det er bra at disse uakseptable skjebnene får konsekvenser for kommunen som skoleeier. Ikke bare fordi de utsatte får oppreisning, men vel så mye fordi ansvaret plasseres der det hører hjemme: Hos Trondheim kommune.

Det som ikke er så bra, er at slike saker i det hele tatt må til retten. Når du er påført PTSD av behandlingen du fikk på skolens vakt i ungdomsåra, må det kreve et voldsomt mot og mobilisering av krefter å orke å gå til sak på denne måten. Alle, ikke bare ofre for mobbing, men også skolen som institusjon, er tjent med å greie å ta tak i vanskelige saker så tidlig som mulig, og strekke seg for å finne gode løsninger.

Når en rekke foreldre står fram og forteller at de ikke føler seg hørt i møte med skolen og kommunen, at de har «piggene ute», ja, at de til slutt må gå rettens vei - da har noe gått galt. Slik kan vi ikke ha det i trondheimsskolen.

Les også

108 millioner skole-kroner er ikke tullet bort

Og så spørs det om ikke ressurser er en vel så viktig del av forklaringen.

For tiden pågår et massivt foreldreopprør mot trondheimsskolen i sosiale medier, etter at Katrin Øwre luftet sin frustrasjon på Trønderdebatt. Det har ulmet lenge, og det har ikke manglet på advarsler fra lærere og tillitsvalgte om ressurssituasjonen. Men nå har foreldrene virkelig kommet etter, og både i mediene og på Facebook har vi sett en flom av ganske fortvilte meningsytringer fra foreldre som bekymrer seg for hvordan det egentlig går med barna deres i trondheimsskolen.

Én ting som går igjen i svært mange av innleggene og kommentarene er fortellinger om mangel på folk. At det er for få tilstede. At en lærer er alene med alt for mange elever. At elever må sendes hjem fordi det ikke er voksne tilstede.

Les også

Budsjettforslaget for Trondheim sier at barna våre ikke er viktige nok. Samtidig skal det brukes 677 millioner på hoppbakke og skianlegg i Granåsen

Og derfor handler nok ikke bare de mange beretningene om mobbing - og ikke minst beretningene om at skolen ikke tar faresignalene på alvor - om dårlige rutiner, eller feilprioriteringer, eller manglende blikk for at enkelte elever ikke har det godt og trygt på skolen. De handler i bunn og grunn kanskje vel så mye om en ressurssituasjon som gjør at alt for mye vondt går under radaren.

For det er dessverre slik at dyktige og engasjerte lærere, og det som for en lekmann som meg ser ut som en faglig sterk strategi mot mobbing, aldri kan kompensere for mangelen på øyne, hender og timer. Og da er det de elevene som trenger det ekstra blikket mest, som må betale den største prisen.

Disse barna bør bystyret sende en ekstra tanke når de forhandler om budsjett i høst.

Les også

Hjertesak og hjertesukk

Kommentarer til denne saken