Teksten er opprinnelig publisert på innleggsforfatterens Instagram-profil, og gjengis med tillatelse. -red

Jeg hadde ikke tenkt å fortelle dette, men jeg ønsker å bidra til solidaritet, bevisstgjøring og kunnskap. Jeg skjemmes ikke, jeg har bare tenkt at det er «too much information», men fuck det. Det er dette som er kvinnehelse, det er mange av oss, kvinnene, så det er klart vi må snakke om det.

I dag fikk jeg min første menstruasjon etter fødsel. Én uke etter at det stoppet å blø. Blødningen som varte i over 16 uker, som starten den dagen jeg fødte mine to døde babyer. Blødningene som minket litt for hver av de tre inngrepene jeg hadde i livmora og ga forhåpning om at dette hadde ordnet seg. Blødningen som deretter plutselig økte på igjen. Blødningen som har gjort meg svimmel av å reise meg opp og ført til skyhøy puls av å gå til toalettet for å bytte det blodige bindet. Eller, bleia til min ett år gamle nevø som jeg reiv opp og putta i trusa da det sto på som verst.

Jeg er en av de heldige. Jeg har fått medisinsk hjelp av de beste av de beste, tett oppfølging og visst hvor jeg skal ringe om jeg lurer på noe. Jeg er heldig som ikke blødde i hjel under fødsel. Heldig som fortsatt har en livmor. «Æ visst ikke kor skummelt det kunne vær å få barn» har min samboer sagt flere ganger den siste tiden. Da mener han ikke «bare» fordi vi mistet døtrene våre, Vilje og Frøya, men fordi jeg også har vært veldig syk. Og veit du, det visste ikke jeg heller.

Fortsatt går jeg med klump i magen, og er kjemperedd for at jeg har fått varige komplikasjoner. Men i alt uhell vi har hatt så er jeg en av de heldige. Og jeg håper å fortsatt være det, og at jeg går ut av dette med en livmor som også fungerer.

Nå skal jeg gå på butikken og kjøpe nok en pakke truseinnlegg og kanskje en boks is. Og ikke minst håpe at dette faktisk er mensen, ikke noen uoppdagede biter av morkaka eller en infeksjon som driver og skal lage mer faenskap.