Neste år er det ti år siden 22. juli. Og fortsatt insisterer landets ledende politikere å kun omtale den bekmørke dagen som en slags ulykke, av den typen penger og sikringstiltak kan trygge oss mot. Og det slo nok ikke bare meg da jeg hørte dagens Politisk kvarter på NRK:

Høyre fremstår alt for ofte som tonedøve i diskusjoner der 22. juli er en del av bildet.

Og akkurat dét er ganske ukarakteristisk for et klassisk, borgerlig parti som Høyre, et parti som ikke bare vektlegger ideologi og politiske ideer, men også karakter, dannelse, og rolleforståelse.

Disse borgerlige - og viktige - dydene tror jeg partiet bør legge seg i selen for å anvende i sin videre omtale av, og omgang med, ettervirkningene etter 22. juli. For slik det er nå, får partiets klønete omgang med Norges mørkeste stund etter andre verdenskrig politiske konsekvenser.

Det er noe uferdig og mørkt over debatter der 22. juli inngår som del av bakgrunnen. De blir aldri gode eller forsonlige. Og det kan ikke bare Høyre, men flere av landets partier takke seg selv for, i sin anstrengte uvilje mot å snakke om nettopp 22. juli i andre sammenhenger enn utelukkende når sikkerhet og beredskap står på dagsorden.

Det fungerer for eksempel helt lammende for kommunalminister Nikolai Astrups evne til å formidle sitt syn i debatten om nytt regjeringskvartal. For det Nikolai Astrup sikkert mente å få fram i dagens radiodebatt var nok at det ikke går an å plutselig se bort fra lovens krav til sikring av nytt regjeringskvartal når det viser seg at sikkerhet faktisk koster. Og for all del, også for en kritiker av kostnadene som meg selv, må jeg innrømme at det finnes gode argumenter for at Arbeiderpartiet gjør opp regning uten vert når de plutselig snur i synet på betingelsene for nytt regjeringskvartal.

Men det hele endte i stedet opp med å framstå som et uhørt slag under beltestedet mot Raymond Johansen, som 22. juli 2011 var partisekretær i partiet som var målet for terroren.

«22. juli var en konsekvens av at man ikke hadde tatt sikkerhetslovens formål på alvor», sa Astrup, og la til: «Og her sitter Johansen i studio og er i ferd med å ønske seg den samme feilen en gang til».

I etterkant av debatten uttalte Astrup på Twitter at «det kom feil ut», og at han burde sagt «gjøre» fremfor «ønske». Og han understreket videre at det var oppfølgingen av sikkerhetsloven, ikke 22. juli, han siktet til.

Men problemet er at vi litt for ofte får høre en bråkjekk og nedlatende tone ovenfor Arbeiderpartiet fra Høyres side i disse debattene. Og det skaper den samme type sterke ubehag nå, som da partiet i 2013 ikke bare drev valgkamp med dårlig skjulte hentydninger bak ordet «gjennomføringskraft», men også i et tilfelle tillot seg å fortelle hvor mye bedre alt ville gått 22. juli om Erna Solberg var statsminister.

Det utsagnet ble seinere beklaget.

Noen år senere uttalte Jan Tore Sanner at Arbeiderpartiet trakk «22. juli-kortet».

Det utsagnet ble også beklaget.

Og det er nok bare å telle ned til Nikolai Astrup må ut og beklage sine kommentarer til Raymond Johansen.

Det er en fiasko for oss som nasjon og offentlighet at vi ikke greier å bearbeide 22. juli bedre enn dette. Der stortingsrepresentanter og statsråder setter seg selv i situasjoner der de må beklage ovenfor overlevende etter terroren. Eller der det etterlatte inntrykket blir at Arbeiderpartiet ikke er meningsberettiget i saker som angår et terrorangrep som rammet dem selv, underforstått at det var de selv som sviktet.

Og der det er blikk stille om traumet vi som land ble påført, annet enn når sikring av statlige bygg eller nok en runde med uverdig krangling om minnested står på dagsorden.

Vi er ikke tjent med en offentlig debatt der konsekvensen av å være uenig med regjeringen i å bruke et halvt forsvarsbudsjett på nye regjeringsbygg er å «gjøre samme feil som 22. juli». Dette premisset la for så vidt også programlederen opp til, ved å feste blikket i Raymond Johansen og si: «Arbeiderpartiet, som ble så hardt rammet: Hvordan kan dere, av alle være villige til å fire på sikkerheten?».

Tenk hvor godt det ville kledd Nikolai Astrup å støtte Johansen i å avvise programlederens premiss. Hans argumenter for hvorfor det er nødvendig å bruke så store summer på et nytt regjeringskvartal, ville stått seg uendelig mye bedre om han hadde hevet seg over det hele, og tvert i mot forsvart Raymond Johansens og Arbeiderpartiets rett til å være kritisk til et rekorddyrt, statlig prosjekt uten å anklages for å ta lett på et terrorangrep som først og fremst rammet dem selv.

Og kanskje kunne Nikolai Astrup fremført et slikt budskap med større autoritet, om regjeringen for eksempel hadde greid å se til at vi nå, ni år etter, hadde hatt et minnested etter terroren. Og om regjeringen viste en vilje til å i det minste problematisere det å finansiere nettsteder med høyreradikale konspirasjonsteorier om «Eurabia» og «Taqiyya» over statsbudsjettet.

Neste år er det ti år siden 22. juli. Innen da må plasteret rives av. Første steg blir å la Arbeiderpartiet mene hva de vil i viktige saker, uten at de bevisst - eller uforvarende - skal påføres noen arvesynd for et høyreekstremt terrorangrep. Vi er et alt for lite land til å kunne leve med en så stor elefant i rommet, som 22. juli har blitt.