Gå til sidens hovedinnhold

Det er et tankekors at normalen er det som sannsynligvis topper ønskelisten til de fleste av oss i år

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Isolasjon, frykt og irritasjon har preget mye av hverdagen dette året. Men også samhold, håp og raushet.

Hvem kunne tro at et virus skulle sette en hel verden ut av spill i måneder, kanskje år? Og så i den vestlige verden da. Ja, til og med trygge Norge ble innhentet denne gangen.

Vi skulle vært pandemien foruten, med alle omkostningene den har hatt for så alt for mange. Men den har også vært en viktig påminnelse om alt vi tar for gitt i en travel hverdag:

Tryggheten i et godt helsevesen. Friheten til å bevege oss. Og et stabilt levebrød.

Gjennom noen hektiske måneder har helsepersonell, myndigheter og politikere vært nødt til å ta tøffe valg.

Leger og sykepleiere har måttet prioritere mellom pasientgrupper. De har gått på jobb for å redde andre, selv om de har visst at de har utsatt seg selv og sine kjære for høy risiko. Vi kan bare prøve å forestille oss hvordan de siste månedene må ha vært for heltene i helsesektoren.

Mange har mistet levebrødet sitt. Ikke fordi de har gjort en dårlig jobb, eller at kundene har sviktet. Men fordi myndighetene har tatt valg som har begrenset, eller fratatt de muligheten til å drive næringsvirksomheten sin. De folkevalgte har tatt disse valgene for å beskytte storsamfunnet, vel vitende om at det har kostet ufattelig mye for enkeltpersoner.

Myndighetene har også sett seg nødt til å begrense noe av det mest grunnleggende for folk i de aller fleste land i verden: friheten til å bevege seg både i sitt eget lokalsamfunn, land og over landegrensene.

Det er helt sikkert mye som kunne og burde vært gjort annerledes gjennom dette året. Vi vil garantert dynges ned i rapporter, høringer og kritikk både mot systemer og enkeltpersoner. Etterpåklokskap er som kjent en svært så eksakt vitenskap. I en krise er jeg tilhenger av ledere som trer fram og tør å ta krevende valg, fremfor de som ikke gjør det i frykt for å gjøre feil. Det viktigste er at de evner å kalibrere dersom valget viser seg å være feil.

Det er nok de færreste av oss som hadde trodd at vi skulle gå inn i julehøytiden i 2020 med store takksigelser til de globale legemiddelselskapene. Takket være disse kan vi se frem imot et 2021 med lyse utsikter.

Jeg har til tider tenkt at vi godt kunne strøket dette året fra historien. Men jeg har også lært mye, både om meg selv og andre. I et år preget av avstand har mange av oss kommet nærmere hverandre enn vi ellers ville ha gjort.

Men jeg savner normalen. Jeg ser frem til å møte gode venner i godt lag. Og jeg ser frem til å kunne gi de jeg er glad i en god klem.

Uansett hvor mye vi lengter etter hverdagen, normalen, middagsselskap, bytur eller helgetur, så må vil holde ut noen måneder til.

Nå ser vi i alle fall lyset i enden av tunellen.

Kommentarer til denne saken