Gå til sidens hovedinnhold

Det er ganske fortvilt å leve i et samfunn der dyrene vi deler landet med ikke er mer verdt enn litt spenning og ei kule

Vi må slutte å snakke om kriser i naturen som noe som ikke har med mennesket å gjøre.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den greske sofisten Protagoras sa i sin tid at mennesket er alle tings målestokk og samtidig alle tings mål. Det var i år 424 f.Kr.

Vi lever fortsatt med et antroposentrisk syn på naturen, der det meste måles ut fra et menneskelig standpunkt. Vi har skapt et kunstig skille mellom dyr og mennesker, der mennesker er mer verdt enn dyr, og noen dyr er verdt mer enn andre dyr. Menneskets forhold til dyr er svært ubalansert. Vi spiser kjøtt fordi vi liker smaken og snur ryggen til det industrielle landbrukets massive dyrelidelser, vi underholdes gjerne av dyr på sirkus, vi tillater fornøyelses – og troféjakt, og bruker dyr i eksperimenter for å skape make-up og medisiner. Lista er lang over hva mennesket tillater seg å gjøre overfor de andre dyrene som vi deler jorden med.

Men vil vi egentlig ha det sånn? Er ikke nettopp evnen til å moralsk refleksjon en av menneskets særegenskaper?

Den menneskesentrerte historien er nå i ferd med å ødelegge grunnlaget for menneskene som skal leve her etter oss og for overlevelsen til enormt mange andre arter. I 2019 kom FNs naturpanel med den svært dramatiske rapporten som viser at på 50 år så har arealet med naturlige økosystemer blitt halvert i verden. Det er halvparten så mange ville dyr i dag som i 1974. Antallet fugler i Europa er redusert med 420 millioner siden 1974. Mer enn 2000 arter er utrydningstruet bare i Norge.

Vi vet at det finnes andre måter å leve i og med naturen på. Hvorfor klarer vi ikke å praktisere mer ærefrykt for alle andre livsformer?

Både her i lille Norge, og i store deler av verden, fortsetter mennesket å forsyne seg grovt av jordens ressurser. Ikke fordi man trenger det for å overleve, men fordi man skal bruke det til et forskrudd overforbruk og et vanvittig kjør for å tjene enda mer penger. Kapitalisme og egoisme er mye av årsaken til ødeleggelse av natur og dyrs lidelse i dag.

Det er så dramatisk at det burde få enhver ordfører i Norge til å skjerpe fokuset på bevaring av natur og dyreliv i sin kommune. Alle trua og rødlista arter lever i kommuner, alle utslipp skjer i kommuner og alt arealtap skjer i kommuner. Det finnes ingen urskoger eller ville fjell i Norge som ikke er innlemmet i noens eierskap. Men det ser ut som svært mange lokalpolitikere og ansatte i kommunal forvaltning ikke tenker at naturmangfold er deres ansvar. Det skal bygges hytter, skapes arbeidsplasser, stadig nye veiprosjekter, fabrikker, skognæring, vindkraftanlegg og alt dette andre som menneskene tenker de har bruk for. Svært sjelden hører vi ordførere snakke om å skape gode levemiljø for de andre artene.

Det ville dyrelivet blir ofte sett på som en byrde. Beveren lager irriterende hytter og demme opp jorder, hakkespetten ødelegger vegger og bråker, svaner skremmer folk, reven har svært få respekt for så den gir man belønning for å skyte, for ikke å snakke om de store rovdyrene som er blodtørstige og ondskapsfulle. Mye av natursynet i bygdenorge har stått stille i hundrevis av år. Man skal høste og «forvalte» etter prinsipper som moderne biologi har gått vekk fra for lenge siden. Det finnes ingen bestander av dyr i Norge i dag som må skytes for å ikke bli for mange. Likevel tror mange jegere at de går ut og gjør «naturen» en tjeneste når de jakter.

Jeg må si jeg unner fjellvåken og hubroen den rødlista fjellrypa mye mer enn en mett menneskejeger med kjøleskapet fullt av mat. At den norske stat tillater storstilt jakt på rødlista arter hvert eneste år er for mange ganske absurd. Hva er egentlig denne kunnskapen om artenes tilstand verdt, om man ikke skal benytte den til å hindre at de blir enda færre?

Måten de ville dyrene blir behandlet på i Norge ser ut til å være i utakt med det synet flertallet av befolkningen har på våre ville medskapninger. Det er også i utakt med nyere forskning og etablerte etiske retningslinjer for behandling av dyr.

Elgbestanden er ikke utrydningstruet i Norge, men å tillate at så mange som 3000 elg blir skadeskutt hvert eneste år oppleves som et stort etisk problem for langt flere enn medlemmene i ulike dyrevernsorganisasjoner. Politikken og forvaltninga må rette seg etter det moralen og etikken tilsier – ikke motsatt.

Det meste dreier seg om menneskelige behov. Å forsvare jakt som hobby går foran kunnskapen om at mange av de andre dyrene både har smerter og sorgfølelser som vi selv har.

Dyr og planter skal tilpasse seg menneskelige behov, hvis ikke kan de bare ha seg vekk. Det er ganske fortvilt å leve i et samfunn der dyrene vi deler landet med ikke er mer verdt enn litt spenning og ei kule – og kanskje et måltid hvis man orker å gjøre noe med de døde kroppene deres.

Vi har nå drevet dette så langt at våre menneskelige behov truer med å ødelegge fremtiden. Tenk at vi har tapt det meste av verdens inngrepsfrie natur på mindre enn 100 år. Og den ville naturen og de ville dyrene fortsetter å forsvinne i et tempo vi ikke har sett maken til, selv med den kunnskapen vi sitter på i dag. Det vitner om noen som ikke tar dette på alvor. Noen som ikke bryr seg.

Som Arne Johan Vetlesen skriver i The Denial of Nature: Vi har blitt fremmede overfor naturen ved at vi ser oss som over den og utenfor den. Vi har oppfylt vår gamle drøm om å beseire naturen, uten å innse at vi dermed har beseiret oss selv.

Vi må slutte å snakke om kriser i naturen som noe som ikke har med mennesket å gjøre. Hva går man inn for hvis man sprenger antroposentrismen? Da sier vi at naturen har egenverdi – ikke bare homo sapiens. Naturen og dyrene kan ikke fortsette å bare være midler for menneskelige formål. Vi må oppgradere det ikke menneskelige fra å være midler til å være mål i seg selv.

Summen av de miljøproblemene vi nå står oppe i er summen av alle enkeltindividers handlinger og valg gjennom tiden. Det går an å snu denne dårlige trenden hvis vi handler riktig i årene som kommer.

Vi trenger en ny historie nå. En som handler om at vi er ansvarlige og moralske mennesker som ikke tar livet av dyr uten at det er strengt nødvendig. Som ikke ødelegger enda mer av de andre artenes leveområder. Et folk som ikke lar arter dø ut, men som skaper gode levevilkår for et stort artsmangfold. Det er en historie verdt å kjempe for.

Kommentarer til denne saken