Gå til sidens hovedinnhold

Det er ikke all flørt som er smiger. Noen ganger er flørten også et uttrykk for frykt

Artikkelen er over 1 år gammel

Bedre å smile og late som ingenting.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg burde sagt fra da jeg var 16, og da jeg var 17, 18 og 19. Egentlig burde jeg sagt fra hvert år fra jeg begynte i AUF i Trondheim som 16-åring til jeg takket for meg i bystyret omtrent ti år senere. Jeg burde også sagt fra da jeg var tilbake på jubileumsmiddag i en voksen alder av over 30, men jeg sa ikke noe da heller. For det var bare sånn det var.

Så kom #metoo, men jeg tenkte at det ikke var noen vits å si noe lenger. Det er så lenge siden. Erfaringene mine er utdaterte. Så leste jeg Ellen Reitan sitt innlegg, og måtte trist konstatere at ingenting hadde blitt bedre.

Bortsett fra at ingen advarte oss mot navngitte menn i min tid. De smellene måtte vi gå på, og komme oss ut av, selv.

Ellen Reitan beskriver at for å komme noen vei i Trondheim og Trøndelag Ap må man fremdeles være inne med gutteklubben. Det er fremdeles vanskelig å få innpass som jente, lett å falle ut, og veldig lett å bli oppfattet som vanskelig.

Jeg husker hvor lite som skulle til for at jenter som var «inne» plutselig ble snakket negativt om. De som før hadde vært dyktige, smarte og viktige var omtrent over natta blitt vanskelige, og fikk plutselig ikke lenger invitasjon til de uformelle stedene hvor de virkelige diskusjonene fant sted.

Jeg husker stoltheten over å som 17-åring få være med på Krambua og høre på guttene (i alle aldre) snakke. Jeg var ofte eneste jente, lydig og stille, alltid smilende, alltid flørtende tilbake uansett hvem og hva de sa, fordi de styrte tilgangen til et rom jeg så gjerne ville delta i. Jeg visste, fordi jeg hadde sett det mange ganger, at et manglende smil eller for strengt nei, ville bety kroken på døra for innsyn og innsikt i vedtakene før de skjedde.

Da var det bedre å smile og late som ingenting. Det er ikke all flørt som er smiger, noen ganger er flørten også et uttrykk for frykt.

Jeg tror ikke at alle som tråkket på, og langt over, grensene mine gjorde det med vilje. Jeg tror ikke at alle mente å utnytte mitt ønske om å være der det viktige skjedde. Jeg kan forstå at det kommer overraskende på noen av dem, for jeg sa aldri noe, jeg fortsatte å late som, og jeg glattet over alle ubehagelige hendelser med smil og spøk. Ikke fordi jeg egentlig syntes det var greit, men fordi prosessene i partiet ikke var åpne så en utestenging ville få konsekvenser.

Og dette er kjernen for meg. Ikke enkeltpersonene og det jeg opplevde med dem, men at kulturen i partiet legger opp til at dette har fått fortsette, og kommer til å fortsette. Så lenge det finnes lukkede rom vil de med makt kunne tråkke inn over andres grenser enten de mener det eller ikke.

Så lenge du formelt eller uformelt kan oppleves å påvirke tilgang til viktige rom har du et ekstra ansvar for hvordan du oppfører deg overfor de som ønsker den tilgangen.

Den som ikke ønsker eller evner å ta et slikt ansvar, kan heller ikke ha en rolle med et slikt ansvar. Det burde være en selvfølge, men det er det åpenbart ikke.

Les også

Jeg burde sagt fra da jeg var 17. Og 20. Og 23. Men jeg sier ifra nå.

Les også

Å måtte gi slike råd er til å grine blod av

Les også

Trønderne må selv få velge sin leder

Kommentarer til denne saken