Det er ikke lenger nok å si at det er «mye mer rasisme andre plasser i verden».

Av
DEL

Meninger«Hvorfor døde du ikke, din AP kommunist»

«Det mest beklagelige med 22.7 er antallet. Det aller beste for landet var om antallet var tre ganger flere.For disse framtidige parasitter og marxistavskum er ikke noe landet behøver»

«Venstrekameratene har nå brukt denne tragiske dagen for alt den er verdt, og de gir seg aldri. Skammelig»

«ABB gjorde en kjempejobb.Godt gjort. Hva skulle vi gjort uten han. Håper han gjentar sine bravader så viblir kvitt asylelskerne på Utøya»

«Hurra for 22. juli»

Kjære alle sammen. Dette er ikke utsagn fra 2011. Dette er fra 2020. Dette er virkeligheten.

Det har gått ni år siden dagen vi mistet 77 mennesker og AUF har sett seg nødt til å få en fast kontakt i politiet som skal bistå dem med alle trusler og hets mot sine medlemmer. Det kan virke som at demokratiet de falne stod for er i ferd med å smuldre opp foran øynene på oss. Også PST uttaler at antall personer som uttrykker støtte til høyreekstremeholdninger har økt kraftig de siste årene.

Jeg kommer aldri til å forstå hvordan høyreekstreme tankesett har kommet til å bli mer vanlig nå enn før 2011. Holdninger som den gangen ble sett på som ekstreme er i dag blitt legitimert og innafor. Det sier meg to ting. For det første at vi har bommet kraftig på politisk hold. Dette er skremmende, spesielt når noen av menneskene med disse holdningene premieres med plass i regjeringen. Dessuten sier det oss at vi som mennesker har mistet kontakten med hverandre.

For vi vet at det ikke trengs mer enn ett menneske for å ta liv. Mange liv. Vi snakket om at vi skulle ta vare på hverandre. Vi gikk i tog med roser, holdt hender, holdt rundt hverandre. Vi sa at kjærligheten lever videre. Men i stedet for nestekjærlighet er det hatet som lever videre. Det som etter 22. juli i 2011 skulle bli bedre, har på mangemåter blitt verre. Tenk at det finnes dem som helt oppriktig mener at mennesker med hvit hudfarge er mer verdt enn andre. Det skremmer meg mer enn noe annet .Det er ikke en verden jeg vil at jenta mi skal vokse opp i og derfor er dennedagen så viktig for meg.

For folkens, den typiske rasister ikke lenger en glattbarbert mann med hakekors tatovert på halsen. Rasisme er ikke lenger bare slaveri og åpenbar diskriminering. Rasisme er i de små kommentarene, rundt middagsbordet og i klasserommet. Hatet er ikke uten ansikt eller skjult bak et tastatur. Hatet kan være hvem som helst på bussen eller kantina,ei bestemor eller en fotballtrener. Høytstående mennesker i dress som snakker om etnisk renhet – bare pakket inn i fraser som at de ønsker å bevare de norske tradisjonene. Retorikken til sentrale politikere flytter grensene for hva som er akseptabelt i den offentlige debatten. Dette er skumle tendenser, da de kan gi liv til ensomme,trangsynte mennesker som tror de skal bidra til å holde Norge «trygt». Den største trusselen er ikke de ekstreme miljøene i seg selv, det er når det ekstreme får fotfeste blant vanlige folk. Disse menneskene er ikke utilregnelige, de er tvert imot svært bevisst sine egne holdninger. De blir gang på gang påvist å være tilregnelige; de vet hva de gjør i gjerningsøyeblikket og gjennomfører likevel. Nå sist av Philip Manshaus, som var direkte inspirert av mannen bak hvorfor vier her i dag.

Isolasjon av enkeltindivider skal vi ta på alvor. Dennevåren har om noe vist oss hvor avhengig vi er av hverandre og sosial kontakt. I en undersøkelse gjort av Opinionen på vegne av Røde Kors svarer hele 45 % av unge at de føler seg ensomme. Altså har hele 1 av 2 kjent på en isolasjon fra andre denne våren. På den ene siden melder Kirkens SOS om en nærmest dobling av akutte selvmords-samtaler sammenlignet med sommeren i fjor – og på den andresiden melder C-REX, senteret for ekstremismeforskning, om at en av de største faresignalene ved ekstremister er nettopp ensomhet og mangelen på godt, sosialt nettverk. Vi må bli flinkere til å se hverandre i øynene og stille de vanskelige spørsmålene. Vi skal ikke kimse av ensomhet; det kan få fatale konsekvenser enten den ene eller andre veien.

Så når du, Sylvi, som norsk folkevalgt sier at Arbeiderpartiet setter terrorister foran nordmenn, er det et problem. Du gir rasister av ymse slag stor selvtillit. Når TV2 må stenge kommentarfeltet etter ansettelsen av Siri som nyhetsanker, er det et problem. Siri er fra Hamar. Når noen roper «Forbanna neger»på fotballbanen uten at du adresserer det, er det et problem. Barna dine ser på. Når du tar for gitt at mammaen til Ahmed i barnehagen ikke snakker norsk, er det et problem. Hun er fra samme bygd som deg. Når du stiller deg i den andre køen fordi det sitter en med mørkere hudfarge enn deg selv i den første kassa,er det et problem. Du bidrar – bevisst eller ikke – til diskriminering. Når du tar alle dine privilegier for gitt, er det et problem. Når du lukker øynene, er det et problem.

Likevel mener 1 av 3 nordmenn at rasisme ikke er et problem i Norge. Men dere, vi kommer oss aldri videre om vi ikke engang aksepterer realiteten. Vi må erkjenne at det er et problem og vi må ta tak i det ved rota. Vi har alle et ansvar. Jeg har et ansvar. Jeg har et ansvar for holdningene som får komme til orde rundt middagsbordet. Jeg har et ansvar for om jeg vil gå gjennom livet med skylappene på. Dersom alle tar til motmæle vil vi kunne endre debattklimaet, sakte, ja, men sikkert. Det er vi som sitter med privilegiene og derfor er det vi som avgjør om diskrimineringen rundt oss skal leve videre. Om 2020 skal bli året der alt endret seg, der noe snudde. Det sitter 169 mennesker på Stortinget – og det sitter 5,3 millioner nordmenn der hjemme. Til syvende og sist sitter endringen ute blant befolkningen, det er jeg nødt til å tro på. Det er ikke lenger nok å si at det er «mye mer rasisme andre plasser i verden».

En god venn av meg står i dag fram i Trønder-Avisa og forteller om hetsen overlevende etter Utøya må stå i.År etter år. Hetsen som har ført til at flere overlevende ikke lenger orker å stå i politikken. Fortsetter det, risikerer vi å miste alle våre beste og at hatet forblir uimotsagt. Det kan vi som storsamfunn ikke tillate oss. Det å være hvit handler ikke bare om hudfarge. Det handler om dialekt og kultur, om matretter og dansetradisjoner. Alt dette er ting som er annerledes og det er ikke uvanlig at man legger merke til det som er annerledes. Det som derimot er avgjørende,er hvordan vi reagerer på det som er annerledes. For det er en ting å reagere med undring eller nysgjerrighet, det er noe helt annet å reagere med redsel, sinne eller aggressivitet. Det er en grunn til at vi kaller det fremmedfrykt. Det handler ofte om mangel på kunnskap.

Nettopp derfor er 22.juli-senteret så viktig. Derfor er NRK-serien om den her dagen så viktig.Derfor er det nye nasjonale minnesmerket som er planlagt på Utøykaia så viktig.Det er rått, nært og nyansert, og laget for alle som ikke forstår. Fordi det er ikke bare de som overlevde som skal måtte stå med minnene og ansvaret. Kunnskap, holdninger og menneskeverd går hånd i hånd. Demokratiet vårt mister sin verdi om det ikke omfavner alle mennesker, uansett farge, tro eller legning. La oss heller jobbe for et inkluderende og fargerikt Norge.

Så hva kan du og jeg gjøre? Vi må ta debatten. Vi må stå opp for det vi tror på. Vi må svare på ekstreme holdninger i kommentarfelt, være synlig og ikke la våre sterkeste stå alene i stormen. Vi må politianmelde alle som misbruker og går forbi ytringsfriheten. Og vi må snakke med ungene våre. For ingen blir født med hat. Hat læres. Det handler om å skape gode mennesker av barna våre. Jenta mi er så heldig å ha brukt sine første barndomsår i en barnehage hvor noen har lyst hår og noen har mørk hud.Ei har to mammaer, en annen snakker arabisk og trøndersk om en annen. Tenk så heldig å få bli kjent med andre kulturer. Tenk så heldig å få lære tidlig at kjærlighet mellom mennesker ikke bryr seg om legning. Hver dag har jeg kunne levere jenta mi i en barnehage hvor inkludering og rettferdighet er de viktigste verdiene. Med en verden i global krise må vi ikke bli små mennesker. La oss fylle klasserom,hus, hjem og kommentarfelt med godhet. For en ting som er sikkert, er at vi kommer til å trenge det framover i kampen mot de ekstreme holdningene som nå finnes overalt.

Så nei, vi kan ikke tillate oss å la denne dagen handle kun om minnemarkeringer; den handler om så mye mer enn det. Fordi bak alle kommentarene vi ser hver dag, kan det sitte en ny terrorist som en dag gjør alvor av truslene om å gripe til vold. Vi vet det har skjedd før. Kanskje står en av dine i kryssilden neste gang. Så til deg som er her idag; Er du med eller mot?

Kjære Lene Maria, Aleksander og Emil. Dagen i dag er for dere. Vi glemmer aldri.

Artikkeltags