Gå til sidens hovedinnhold

Det er ikke nok å gjøre litt - man må gjøre masse. Da bør også dere voksne være enda mer utålmodige

DEBATTEN OM NORGES FREMTID

Politikk er kunsten å prioritere. God politikk er å kunsten å prioritere det som er viktig. Det har voksengenerasjonen med politikere generelt vært dårlige på. Kanskje har de rett og slett blitt litt slappe av å styre landet i tiår hvor alle piler har pekt oppover og vi har blitt fortalt at vi kan få i både pose og sekk.

Støre og Vedums generasjon politikere ble introdusert til klimakrisa gjennom klimarapporter, med klimamål som har kommet og gått som dårlige nyttårsforsett. Klima har bare vært en av mange saker som kan nedprioriteres for andre kjepphester.

Les også

Det nye generasjonsoppgjøret? Om klima, miljø og levekår.

Dermed har Norge knapt kuttet utslipp siden verden signerte de første klimaavtalene på 80 og 90-tallet. For min generasjon derimot, har klimaendringene vært et faktum vi har måttet forholde oss til hele livet. For oss banker ikke klimakrisa på døra. For oss brenner det allerede på dass. Året jeg ble født, 1998, var det varmeste noensinne. Siden den gang har det blitt satt ny varmerekord nesten hvert eneste år. Og rekordene blir stadig mer ekstreme.

Vi samler ungdommer, klimaaktivister, industritillitsvalgte, forskere og næringslivsfolk møtes til en annerledes debatt om vår tids store spørsmål: Klimakrisa. Splitter klimasaken generasjonene? Og hva må gjøres?

Vi unge er utålmodige og redde, dessverre med god grunn. Støre lovte barnebarna sine at han skulle stanse klimakrisa. For ham virker kanskje 2050, når verden skal være netto nullutslipp, lenge til - og verden ala 2100 en fjern framtid han selv aldri vil oppleve. Men vi som er unge i dag kommer etter alle solemerker til å leve til 2100. Om ikke Norge kutter nok utslipp, sammen med resten av verden, vil vi måtte leve i en verden som er 3-5 grader varmere.

For min generasjon er ikke klimakrisa en av mange saker som må passe inn i et puslespill av politiske hestehandler. For oss må det være grunnlaget for all annen politikk. Å beskytte klima og framtiden til oss som er unge i dag burde være verdens mest selvfølgelige sak å prioritere - det er det hvertfall for MDG. Fordi det hjelper ikke med flere sykehus eller billigere tannlege på en død klode.

Les også

Ungdommen ønsker klimakutt, men også velferd i årene fremover.

At å ta vare på livsgrunnlaget liksom skal gjøre livene vanskeligere for folk er en av de rareste mytene de andre partiene tviholder i når de setter seg på bakbeina i møte med klimakunnskapen. Ja, det vil kreve noe av oss. Men utfordringene med å bygge et grønnere samfunn kan vi løse. Det er jo nettopp å skape løsninger politikk handler om! For vi får ikke en ny klode om vi ødelegger den vi har. Og det er så mye vi kan vinne på å skape en framtid vi kan glede oss til; som renere luft i byene, at det er enkelt for alle å leve miljøvennlig, bedre helse og en mer rettferdig verden hvor fossilgigantene ikke tråkker på landene som allerede har minst. Kanskje er det her vi unge skiller oss aller mest fra de konservative voksenpolitikerne som tviholder på billig diesel og uforpliktende klimaløfter: troen på at en annerledes og bedre verden er mulig.

Men jeg tror likevel at folk flest er klare for endring. Rekordmange velger sykkel over bilen. Folk kildesorterer og har meatfree-Monday. De tester ut tog heller enn fly når de skal på ferie. De velger litt mer klemmetid istedenfor tidsklemme og forbruksjag. Der MDG styrer er klimapolitikken vår populær - i 2019 økte vi oppslutningen over hele landet, fra Oslo til Vardø.

Vi er i en klimakrise. Det er det ikke nok å gjøre litt - man må gjøre masse. Da bør også dere voksne være enda mer utålmodige etter endring.

Kommentarer til denne saken