Gå til sidens hovedinnhold

Det er ikke slik at Karsten Warholm løper raskere om Abid Raja vedtar at han skal løpe raskere.

Og det er ikke slik at psykisk helsevern jobber raskere ved å bestemme seg for det.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kortere frist - et gode for pasientene? Hvis du blir deprimert og trenger behandling, hvor lenge er du villig til å vente på hjelp? Hva om du har tvangstanker, hvor lenge tåler du å vente før du får behandling? Er du villig til å vente noen måneder hvis du tror barnet ditt kan ha ADHD?

Ventetid på behandling i psykisk helsevern er et tema som løftes frem av partiet Høyre som går til valg med løfte om maksimum tre ukers ventetid ved henvisning til psykiatrisk hjelp. De siste ti årene har ventetiden for de som henvises til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) eller distriktspsykiatriske senter (DPS) vært stabilt høy. Dagens ventetid er omtrent seks uker, og Høyre ønsker å nå kutte ventetiden til maksimum tre uker. Hvis Høyre får det som de ønsker skal alle som blir henvist møte en spesialist innen tre uker. Det skal forebygge utenforskap og spare pasienter og pårørende for lidelse.

En halvering av ventetiden slik den er nå. Dette må være et godt mål.

Problemet med dette målet er at det primært er et kvantitetsmål. Riktignok skal man møte en spesialist i psykiatri eller psykologspesialist, men kravet er primært et tidskrav. Når vi allerede har konstatert at ventetiden er for lang i psykisk helsevern, blir det smått utrolig at man kan politisk bestemme at ventetiden skal være kortere uten at det medfører noen vesentlige endringer i enten ressursfordeling eller ressurstilførsel.

Man kan naturligvis legge til grunn at vi som jobber i psykisk helsevern er ineffektive, jobber sent og har organisert oss på et slikt vis at vi ikke evner å utnytte den eksisterende kapasiteten på en tilfredsstillende måte. Det kan godt hende at vi har en kultur som bygger på sendrektighet, forsinkelser og aksept for at «ting tar tid». Det kan til og med være slik at vi som jobber i psykisk helsevern er bærere av en klagekultur der vår innlærte respons på endring er å svare «mer ressurser».

Mere folk, mere penger, mindre krav. Det passer godt inn i et konservativt politisk syn å tenke på oss offentlig ansatte som kun middels motiverte ansatte som jobber for å heve lønn, sikre en god pensjon og bidra på en akkurat god nok måte. Hvis det stilles tøffere krav til oss vil vi strekke oss mer.

Nå vet jeg at det ikke er det Bent Høie sier. Han argumenterer for å øke tempoet på ventetiden.

Men det er nå en gang slik at det ene fører til det andre og alt henger sammen med alt.

Hvis man ikke tilfører flere stillinger eller ressurser når man krever en dobling av farten er jeg redd for flere scenario - utfall som jeg anser som realistiske:

Det første scenariet er at folk må raskere gjennom systemet. Behandlingstiden må kortes ned når ventetiden skal ned. Hvis behandlingstiden ikke går ned får vi en akkumulasjon på pasienter og den totale tilgjengelige tid per pasient reduseres i for stor grad. Derfor må vi avslutte folk raskere i behandling. Dette er uheldig, dels fordi mange av våre pasienter faktisk er i behov av sammensatte og langvarige tjenestetilbud, men også fordi ytre rammer som økonomi i for stor grad er med på å prege hva som er akseptabel faglig praksis. Det er ikke bare pasientens helsetilstand, men også behandlerens tilgjengelige tid som avgjør. Dette er ikke bare uheldig, men i ytterste konsekvens lovstridig.

Et andre scenario er at færre mennesker får hjelp i spesialisthelsetjenesten etter vurderingssamtale med spesialist. Flere blir avslått som behandlingstrengende i og med at ressurstilgangen er såpass knapp. Et krav om frist på tre uker kan medføre at færre mennesker får tilgang på behandling, men flere får tilgang på vurdering.

Et tredje scenario, og ikke ukjent fenomen, er at pasienter får sin juridiske frist innfridd ved at de kalles inn til slike vurderingssamtaler innen tre uker og deretter settes på en intern venteliste for videre forløp. Slik ivaretar man de formelle og lovmessige krav som stilles, men samtidig ivaretar kapasitet og ordinær drift.

Og jeg kunne sikkert fortsatt, men leseren forstår sikkert poenget. Å korte ned fristen uten en vesentlig endring i ressurstilgang eller vesentlig endring i ressursbruk er temmelig urealistisk.

Det er ikke slik at Karsten Warholm løper raskere hvis Abid Raja vedtar at han skal løpe raskere. Det er ikke slik at psykisk helsevern jobber raskere ved å bestemme seg for det. Vi har en jobb å gjøre for de vi tilbyr hjelp til, vi skal tilby faglig forsvarlig helsehjelp som er av høy kvalitet og vi skal bidra med forskning, formidling, samhandling og dokumentasjon. Vi skal utrede, lytte, trøste, utfordre og stå i konflikt. Vi skal risikovurdere, forhindre død, vold og håndtere trusler mot egen person og kolleger. Samtidig skal vi sørge for at vi er mer effektive, det er skattebetalerens penger vi forvalter. Det er et stort ansvar, et ansvar jeg vet at mine kolleger er seg bevisst.

Derfor er det også temmelig demotiverende når Høie og hans parti ikke fokuserer på de utfordringer som faktisk er der. Den kroniske underdimensjoneringen av psykisk helsevern, både med tanke på økonomi, bemanning og fysiske rammer er et vesentlig problem. Vi har rett og slett for få ansatte til å møte et krav om tre ukers ventetid uten at man risikerer å måtte avslutte behandlinger av pasienter raskere eller finne andre løsninger som kan kompromittere god faglig praksis.

Forstå meg rett, jeg er av den oppfatning av at psykisk helsevern kan effektiviseres. Vi bør ta tak i en kultur der krav om dokumentasjon er overdrevet, alt for mange utredningsverktøy benyttes uten noe særlig nytteverdi, det er for lite myndighet delegert til den enkelte spesialist og en vi har tendenser til en fryktkultur som er en konsekvens av at det ikke er toleranse for at psykisk lidelse også kan ha dødelig utfall. Hele systemet er såpass komplisert både menneskelig, faglig og juridisk at det er ikke kun et «numbers game», ventetid er ikke det beste målet, ei heller epikrisetidsindikatorer.

Vi trenger en innholdsreform, mere ressurser til forskning på hva som faktisk nytter og større tålmodighet med et fag som fortsatt er nytt og i utvikling. Det blir ingen endring ved å korte ned ventetiden til vurdering - en reell endring for psykisk helsevern kommer først når vi er villig til å faktisk bruke betydelig større summer på forskning og utvikling, samt slutter med å bygge ned sengekapasitet. Vi må ha tilstrekkelig antall behandlere per pasient, tilstrekkelig med miljøpersonale og sørge for at de vi skal hjelpe får god kvalitet på tjenesten. Dette forutsetter at vi har tilstrekkelig tid og mulighet til å gjøres oss ferdig med jobben.

Kort ventetid på helsehjelp er naturligvis positivt. Men dette bestemmes ikke bare av viljen. Ressurser er helt vesentlig for å lykkes.

Kommentarer til denne saken