I 2021 var det 115 000 barn som vokste opp i familier som hadde så dårlig råd at de ble definert som lavinntektsfamilier. «Lavinntektsfamilier» er et byråkratisk nyord som er laget for å omskrive/ sminke på virkeligheten – for å gjøre oss litt mindre skamfull. Når det er 115 000 barn og unge som vokser opp i fattigdom i Norge – da burde vi skamme oss. Dette er ikke noe å være stolt over.

Fattigdom i Norge i 2022 handler ikke bare om mangel på mat, klær og tak over hode (selv om det også gjør det for noen). Fattigdom betyr også blant annet mangel på mulighet til å delta sosialt på linje med resten av samfunnet. Fattigdom betyr også at man ikke kan dra på ferie eller delta på aktiviteter som andre. Barn og unge trenger relasjoner med jevnaldrende for å ha gode liv. Ungdommene selv sier at det verste ved å være fattig er at du ikke kan delta på det andre kan.

Fattigdommen får mange konsekvenser, for blant annet helse, utdanning, vennskap og deltakelse i samfunnet. Dette er konsekvenser som rammer enkeltindivider, familier. Det rammer også kommuner og Norge som nasjon. Fattigdommen skaper utenforskap, fattigdommen fører til manglende trivsel på skolen og dermed dårligere skoleprestasjoner, fattigdom fører til dårligere bostandard og boliger i bomiljø som oppleves utrygge for barn og unge, fattigdommen er også en av årsaken til økningen i meldinger til barnevern og barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Det er også en klar sammenheng mellom dårlig familieøkonomi og den økningen i psykiske helseproblemer hos barn og unge som skoler og kommuner opplever.

Det verste med dette er at tallet barn som lever i fattigdom øker år for år. I 2021 var det over elleve prosent av barn og unge som levde i familier som hadde så dårlig råd at de var fattige. I 1999 var tallet «bare» 3,3 prosent. Hva statistikken vil fortelle oss etter 2022 skremmer meg – det er ingen grunn til å tro at tallet kommer til å gå ned. Når sammenheng mellom økningen i barn og unge som vokser opp i fattigdom og økningen i barn og unge som sliter med psykisk helse er tydelig, hvordan vil situasjonen for de som vokser opp nå se ut i årene som kommer?

Denne fattigdommen finner vi rundt oss, den finnes i alle barnehager, skoler, SFO'er, på alle ungdomsklubber og i mange idrettslag og foreninger. I noen idrettslag finnes de ikke – fordi det er så dyrt å delta at de fattige ikke har råd til medlemskap og treningsavgiftene.

I deler av landet når strømprisene stadig nye høyder, prisen på bensin og diesel øker, matprisene når nye høyder, renta stiger og vi har økende inflasjon. Konsekvensen av dette er at de som har minst rammes aller hardest.

Antall barn og unge som må takke nei til bursdagsinvitasjoner, barn (og foreldre) som må legge seg uten kveldsmat, som går på skolen uten matpakke, eller som slutter i idrettslaget vil øke også i 2022. Dette er barn og ungdom som på ulike måter må ta og tar konsekvensene av familiens økonomiske situasjon.

Tallet på familier som vil få store utfordringer med å betjene boliglånene sin vil også øke kraftig i løpet av høsten og vintere pga. de økte strøm og rente utgiftene. I aviser og media leser vi i dag om at 1 av 5 vil få økonomiske vansker i løpet av høsten. Det er vanlige folk som rammes – det kan være min og din nabo.

Antall barn som lever i fattigdom er en temperaturmåler på samfunnet vårt. Når antall barn som lever i fattigdom øker, så er det noe som er alvorlig galt. For samtidig øker antall millionærer og milliardærer – mao. finnes det penger. Det som er galt er fordelingen av pengene.

Når matprisene øker så tømmes lommeboka til noen, mens bankkontoene til matkjedebaronene fylles. Når strømregninga går til himmels og varmeovnene i noen hjem må skrues av, så jubles det hos andre.

Det er ikke blitt «vanlige folks» tur som Jonas og Trygve prøvde å fortelle oss før valget i 2021. Det er noen i Norge som tjener gode penger og blir enda rikere og det er vanlige folk som må betale prisen for det. Fremdeles er det slik at de rike blir rikere og de «fattige» blir flere og flere. Det er politiske mulig å gjøre noe med dette, det er å gjennomføre en politikk som fører til sosial utjevning, men da må kursen og prioriteringene endres.

Regjering og storting må gå fra ord til handling. Det finnes et politisk flertall for en annen kurs, men da må Arbeiderpartiet og Senterpartiet aktivt velge å samarbeide med SV og Rødt. Fortsetter Regjeringa som nå, da vil tallene på meningsmålingene fortsette nedover og tallet på fattige barn og unge vil gå oppover – det er ingen skam å følge fjellvettregelen om at «Det er ingen skam å snu».