Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er opplagt at de som slapp historien om landslagets nokså høylytte diskusjoner gjorde det for å bli kvitt landslagssjefen. Som saken står nå er jeg redd konsekvensen i stedet blir at vi mister en av de beste spissene vi noen gang har hatt.
Partene har malt seg inn i hvert sitt hjørne, og der blir Alexander Sørloth tydeligvis stående – trolig etter beskjed fra rådgiverne sine. Det er i alle fall de som fører hans sak i offentligheten. Han hadde fortjent noe mye bedre.
I Norges Fotballforbund (NFF) er de blitt vant med konflikter mellom trenere og spillere på landslagene. NFF-ledelsen kan ikke gjøre annet enn det den så langt har gjort; stå stødig bak sine landslagstrenere, både på A-landslag for damer og U-landslag for menn. Om så Lars Lagerbäck har tenkt tanken på å gi seg ved slutten av året, kan han i alle fall ikke gjøre det nå. Og NFF-ledelsen kan ikke tillate ham å gjøre det.
Det er mye som er blitt dårligere i de 20 årene siden vi var en fotball-stormakt; en ny og mindre ydmyk generasjon spillere er kommet opp, trenerne er i mindre grad rekruttert fra sivilsamfunnet og de diskuterer i mindre grad enn før selve faget. Delvis som en konsekvens av begge deler er den offentlige fotballdebatten også blir dummere.
Det hendte at spillere ble litt fulle av seg selv på 90-tallet også, men da grep spillergruppa inn, en Bratseth eller en Thorstvedt eller noen andre, og korrigerte kursen. De dempet gemyttene, fikk frem fliret, og etterpå sørget de for at det ble i garderoben det som skulle være i garderoben. Det sto knapt noen rådgivere utenfor som så det som sin oppgave å få det ut.
VG ville bragt saken til torgs den gangen også, som i dag – om de hadde fått muligheten, slik de fleste tilstedeværende journalistene helt riktig forsto oppdraget sitt da et par spillere gikk på byen i Frankrike i 1998. Jeg tror jeg tør si at kvaliteten på debatten etterpå var på et høyere nivå enn i dag. Jeg kan ikke huske noen guttunger i TV 2 som ropte «korsfest, korsfest», og Adresseavisens reporter Kjetil Kroksæter var den som fikk fram latteren på pressekonferansen dagen etter.
Nå kommenteres det med en selvhøytidelig pompøsitet som du antagelig må tilbake til Kings Bay-diskusjonen i 1963 for å finne maken til.
I dette klimaet av stolthet, manglende forståelse for ledelses-prinsipper og en ukvalifisert offentlig debatt, er jeg nå redd Alexander Sørloth blir taperen. Det har han ikke fortjent, men han har eventuelt ingen andre enn sine profesjonelle rådgivere, og heiagjengen i media, å takke.
Det er trist. Det er helt urimelig. Det er eventuelt ikke det unge Sørloth behøver når han skal etablere seg som en betydelig spiss i Bundesliga.
Men det er slik det kan gå.
For det er ikke agentene som ansetter landslagssjef.