En klok mann i Norges Fotballforbund (de finnes der også) sukket en gang oppgitt da det norske landslagets den gang svake resultater ble diskutert, og «ekspertene» pekte på hvor de dårlige vi angivelig er på talentutvikling som årsaken til det:

– Hver gang vi taper, får ungene skylda!

Jeg forsikrer at når Rosenborgs A-lag for tiden har utfordringer, så er ikke det ungenes skyld. Feilen er ikke at de kommer til Rosenborg før sånn omtrent i videregåendealder. Det er en av Rosenborgs styrker. For det betyr at klubben har bidratt til at enda flere unger spiller fotball enda lenger, og det øker naturligvis sjansen for at noen en gang blir god nok for A-laget.

I Stabæk og der omkring tror de fortsatt at den fremtidige A-lagspilleren kan plukkes ut helt ned i sju-årsalderen. Det er naturligvis det rene skjære tøvet, funnet opp av folk som ikke har greie på det. Jeg sier med Rune Bratseth:

– Etter hvert som barna vokser til, kan jeg kanskje ane hvem som ikke blir toppspillere, men å plukke ut hvem som blir det er helt umulig.

Eller salige Bjørn Hansen:

– Det er som å lete etter miner i et krigsområde. Vi vet at de er der, men vi kan ikke ane hvor de er.

I England har de lang tradisjon for å velge ut tidlig til toppkklubbene. Da vi var en gjeng på besøk i Manchester en gang, fortalte representantene fra Manchester United:

– Vi lar alle de andre klubbene velge først, for vi har forstått at det ikke spiller noen rolle hvem vi velger i den alderen.

Rosenborg må fortsatt la de andre holde på med tøvet, men politikerne burde kanskje ikke gjort det? Hvor blir det av samfunnsoppdraget? Hvor mange lokale idrettsmiljøer skal toppklubbene få ødelegge? Det er det virkelig store og viktige spørsmålet.

Rosenborg og Ranheims oppgave er naturligvis å bidra til best mulig aktivitet for flest mulig i sine lokale klubber. Der har jeg stor tillit til det nye regimet i klubbens utviklingsavdeling, og her tror jeg også det er stort rom for fremgang. Det RBK må sørge for er at så mange unger som mulig spiller så mye fotball som mulig, helst i henhold til flytsonemodellen, som betyr at de må spille med og mot folk som er jevngode, dårligere eller bedre, i en fornuftig blanding.

Det er jo egentlig god gammeldags løkkefotball det.

Når det gjelder strukturen på talentarbeidet er det altså Rosenborg som har forstått det, og de andre ikke. Når det gjelder innholdet derimot antar jeg at det er en del å gå på også på Lerkendal. Det er der det er grunn til å være litt usikker på hva de lokale talentutviklerne kan bidra med. Har de gode nok referanser? Fotball er merkelig nok en av de idretter som fortsatt som er i veldig utvikling når det gjelder individuelle ferdigheter, særlig tekniske.

Det kan være at det vi oppfatter som store unge begavelser i virkelighetens internasjonale virkelighet er middelhavsfarere. Da er det på den andre siden enda viktigere at de øver veldig mye, og ikke kaster bort tida på reising. Martin Ødegaard og Erling Braut Haaland er gode eksempler på kortreiste talenter. De har utviklet seg i lokalmiljøene sine, med dyktige lokale trenere.

Utfordringen ligger først og fremst i å beholde og utvikle så mange sånne lokale miljøer som mulig. Det bidrar ikke Stabæk og sånne klubber til.

Det gjør heldigvis Rosenborg.